HC i Japan

Den aller siste oppdateringen! MEGA BLOWOUT!

2008-02-26T15:33:00.000-08:00

Hahahahahahahahaha!

Dere trodde bloggen var død! Dere trodde jeg ikke hadde mer å by på! Dere tok FEIL! Hahaha...ha. Whatever.

Ja. Bloggen har vært død i over to måneder. DØD, sier jeg dere. Men har den egentlig det? Ja, det har den i aller høyeste grad.

Hvorfor? Det er kanskje spørsmålet dere stiller dere. Noen vil kanskje spørre "hvor?" eller "hvem?", men det er "hvorfor?" som er det store spørsmålet. Svaret er at jeg siden Sapporo har hatt alt for mye å gjøre. Den siste måneden i Japan var så mettet med innhold og inntrykk at bare tanken på å presse det inn i en blogg gjorde meg skjelven. Etter jeg kom hjem tenkte jeg naturligvis at det ville være kjekt med en epilog, noen siste ord for å sette punktum i eventyret om Hasses ferd i Japanland, men jeg orket ikke. Minnene var for ferske. Jeg savnet dette vindunderlige landet så altfor altfor meget. Å skulle oppsummere det med skrevne ord ville ha brunget meg til tårer. Billedlig talt, altså.

Så, for to uker siden bestemte jeg meg omsider. Noe måtte gjøres. Men det kunne ikke bare bli en tradisjonell oppdatering der jeg skrev om hvorfor jeg ikke hadde skrevet noe på så lenge, sånn som jeg skriver nå. Det måtte bli noe mer. Derfor satte jeg igang med mitt mest ambisiøse prosjekt hittil:

Jeg skulle gifte meg med den amerikanske skuespilleren Tom Arnold.

Neida. Det jeg egentlig satte igang med var en film. En film som skulle oppsummere hovedtråden i hele oppholdet. En film som skulle gi deg, leseren, eventuelt lytteren om du er blind og får dette opplest for deg, et endelig inntrykk av hvordan det er å bo i Japan i fem måneder.

Det skulle ikke bli enkelt. I løpet av hele oppholdet tok jeg i overkant av 7500 bilder, og over 300 filmsnutter. Bare det å se gjennom alt sammen skulle ta lang, lang tid. Så lang tid, faktisk, at man fremdeles jobber med å finne en tidsenhet som kan måle en slik ekstrem mengde med tid. Da dette var gjort skulle alt settes sammen i en slags kronologisk rekkefølge. Dette tok også tid. Så skulle det finnes musikk som stod til alle kapitlene, og som også viste hvor sinnssykt god musikksmak jeg har. Deretter skulle jeg bruke ca seks dager på å komprimere alt ned til en menneskelig størrelse, noe som skulle vise seg å være alt annet enn lett grunnet min PC som ble satt sammen lenge før Ludvig den fjortende sluttet å bruke bleier.

Men nå er vi her. Den er ferdig. Filmen som skal avslutte bloggen som jeg i løpet av disse fem månedene har blitt så glad i.

Den hadde jo ikke vært noe om det ikke var for dere. Eller, jo, det hadde den. Den hadde blitt akkurat like fin, men jeg vil uansett si at deres innspill og kommentarer gjorde det desto mer artig å skrive. Min hatt går av til dere alle.

Så her er den. Filmen jeg i løpet av denne posten har hypet alt for høyt opp i skyene.

Og den er lang.

Veldig lang.

Værsågod, og takk for meg.

HC i Japan - Spillefilmen

(Dere vil komme til en side der dere først må skrive inn en kode som står oppført der. Så må dere vente i 50 sekunder før dere kan trykke på "download". Selve nedlastingen vil nok også ta litt tid. Men tålmodighet er som kjent gull. Om noen skulle ha problemer med å laste ned, ta kontakt!)

Jada, bare vent!

2008-02-06T16:57:00.000-08:00

Gi meg et par dager til da vel! Hehehehehehe!

Hang in there!

2008-02-04T05:04:00.000-08:00

Oppdatering kommer senere i kveld! Bare vent! Bare vent! Inntil videre kan dere kose dere med denne lille oppdateringen. Dette blir siste setning, nyt den mens dere kan.

Hva som skjer i Sapporo for tiden

2007-12-10T07:10:00.001-08:00

Etter mas fra diverse retninger, oppdaterer jeg nå bloggen til tross for at jeg ikke har noe jeg vil skrive om. Så i frykt for å vanne den ut, kommer nå en oppdatering der jeg kommer til å dykke litt i arkivene, og vinkle hva som skjedde forrige uke på en lettbeint måte. I mangel på egne bilder har jeg sett meg nødt til å bruke illustrasjonsbilder. Jeg tviler på at dette vil gjøre bloggen verken mer dårlighetsfokusert eller mer usannhetsorientert; alle bildene som er brukt representerer en versjon av livet vårt som er så tett opptil virkeligheten som overhodet mulig.

Mandag

Etter en helg fylt med vill festing og diverse rampestreker, ble vi mandag morgen irettesatt av en middelaldrende dame i pistasjegrønn bluse. Hun mente det hadde vært å gå over streken da vi knuste lårhalsen hennes og strødde den utover gulvet, foran den hvite sofaen. Melinda (helt til venstre på bildet) begynte å gråte da hun fikk vite at gardinene var laget av gammel hud.

Tirsdag

Pia hadde tirsdag morgen familien sin på besøk , og hang med oss hele dagen. Hennes far, øverst til høyre, viste Finn at det går an å få 100% på "I wanna rock and roll all night" på guitar hero 3, og hennes nevø Ricky Richard (nederst til venstre) hadde danseoppvisning sammen med Pia samme kveld, der de viste at verken Jitterbug, West Coast Swing, eller the Melbourne Shuffle var gått av moten her i gården.

Onsdag

Broren til Finn, som hadde bodd på rommet til Espen siden vi kom hit, begynte å gå alle på nervene. I timene pleide han å gå fra person til person og klype dem i øret så hardt at de begynte å smile urealistisk for illustrasjonskameramannen, slik at bildet egentlig burde være ubrukelig. Finnrs, som var hans pikenavn, måtte til slutt bli tvangsdeportert etter trøbbel med myndighetene.

Torsdag

Som seg hør og bør dro vi alle ut på den lokale sushi-restauranten og spiste hva Japan liker å kalle "sushi". Aschehougs og Gyldendals store norske leksikon definerer sushi på denne måten:

'Sushi ("su:Si/)er Japans nasjonalrett og består av ris blandet med eddik, sammen med diverse toppinger (for eksempel vann eller luft. (Det er en vanlig misoppfattelse blant nordmenn at all sushi inneholder eller består av rå fis. Det er ikke direkte feil, rå fis er ofte en viktig ingrediens, men altså ingen fellesnevner.) Sushi gjorde sitt inntog i Skandinavia og Norge for noen minutter siden, da som en trend i urbane strøk. Akkurat nå er retten mye mer vanlig og akseptert, og mange nordmenn har begynt å lage sushi for egen hånd, med livet som innsats.'

Det ble et riktig så fint restaurantbesøk, særlig siden Cory (svart genser i midten) i kjent stil sedvanlig disket opp med sine akkurat passe freidige anekdoter til Melinda (til venstre). Dessverre begynte etterhvert Jake (hvit skjorte) å føle seg neglisjert av alle andre enn Belinda, så han dro hjem. Dødsbra kveld, folkens! (Du vet hva jeg mener, Cory! Hehehe).

Fredag

Da skoleuken endelig var ferdig, feiret de fleste av oss med å vise vår patriotisme såvel som våre rosa linskjorter til resten av verden.

De fleste av oss dro ut for å snu byen på hodet, men Einar var nødt til å bli hjemme og vise en tilfeldig gutt hvordan å bruke en datamaskin. Han angret resten av livet på kombinasjonen marineblå/rødrosa.

Lørdag

Bakfull som en person som kvelden før var ute og drakk, brukte Bjarte lørdagsettermiddagen på å catche up med sine venner fra Getty Images, og da særlig Ryan.

Søndag

Som vanlig startet jeg dagen med at en dame gav meg appelsinjuice mens i bakgrunnen en tilfeldig mann med akkurat passe grått hår leste en avis som var like stor som hele overkroppen hans. Min venninne Cloe (til venstre) og jeg smilte fra øre til øre fordi livet rett og slett var perfekt den morgenen.

En av de flotteste ukene i hele oppholdet var over, og en ny en med flere muligheter enn du kan telle på en finger lå foran meg. Alt som manglet var at jeg fikk oppdatert bloggen:

Barnas dag er gledens dag

2007-12-02T08:09:00.000-08:00

(OBS!!! Grunnet sinte foreldre på barneskolen vi besøkte, har jeg måttet fjerne alle bildene av barna. For all del, jeg skjønner de er nervøse. Tenk om en av mine norske venner leste bloggen, så seg ut en liten unge, på mirakuløst vis fant ut hva det het og hvor det bodde, kjøpte flybillett til 10 000 kroner, dro til Japan, tok enda et fly til Sapporo for så å kidnappe ungen. Jeeeesus. Takk for den.)

Forleden dag var en helt spesiell dag. Var det fordi det var en dag som alle andre? Nei! Det var fordi den skilte seg ut ved å være helt spesiell. Grunnen til at den var så spesiell var at vi dro på besøk hos en japansk barneskole. Det ble et møte med lykken som vi sent skulle glemme. Jeg husker det iallefall fremdeles veldig godt.

Som tidligere nevnt i den bloggen du ved lesende stund leser, hadde vi flere faste poster på agendaen som vi måtte gjennom. Noen av dere husker kanskje at jeg var på en videregående skole for en måneds tid siden, og selv om det hadde høy novelty-faktor, så var det nokså traumatiserende. Og til tross for at jeg selvfølgelig ikke hadde ventet noe like skremmende i møte med japanske åtte-åringer, så var jeg overhodet ikke forberedt på det jeg skulle oppleve.

Vi ankommer Sumikawa barneskole i 12.30-tiden japansk tid, og blir ønsket velkommen av en generisk japaner. Vi blir så bedt om å fjerne vårt skitne skotøy, og ta på de lekreste små tøfler i semsket skinn. Vi blir geleidet opp en trapp der vi hører en og annen stemme som hvisker "gaijin", som betyr utlending. Ville vi bli flådd levende av de små krabatene? Svaret på det spørsmålet får du i neste avsnitt.

Dette er neste avsnitt. Svaret er: nei. I det vi går innover gangen der klasserommene ligger, hører vi tramping sterkere enn den mest ivrige bøffelflokk, og i løpet av 0,3 sekunder er vi alle omringet av ca 100 bittesmå krabater, som alle skriker og ler og er så søte at vi ikke tror våre utenlandske øyne.

Vi klarte etter et par minutter med intens bading i barnas oppspilthet, å komme oss inn i klasserommene der vi skulle spise lunsj. Barna selv stod for serveringen så vel som konversasjonen. Da vi noen uker tidligere ble fortalt at det faktisk var 8-åringer vi skulle henge med, og ikke 5-åringer som planlagt, ble mange av oss skuffet, men i takt med den generelle japanske "virke-ti-år-yngre-enn-hva-man-egentlig-er"-stilen, var det akkurat som å være i en barnehage.

Noe vi fort fant ut var at det å snakke med små barn var langt lettere enn med voksne. De snakker saktere, med færre vanskelige ord, men hadde også tilsynelatende en forståelse for at vi kun hadde studert japansk en kort stund, og måtte bli behandlet som sådan.

- Bjarte var den eneste som ikke syntes det var noe gøy på skolebesøket. Eneste gangen norsk reklames enebårne sønn trakk på smilebåndet, var da en liten jente falt og slo seg så hardt at hun begynte å gråte.

Etter litt kulturutveksling (type "har dere toaletter i Norge?", "selv om du ikke er så høy, er alle andre i Norge over fire meter høye?"), og et utsøkt måltid bestående av tykke nudler, potetbåter dyppet i sukker, en eplebit og melk med fettprosent 20, var det på tide å øve litt på presentasjonen vår.

- Noen av de japanske elevene minnet mistenkelig mye om lærere. Ikke at dette bildet har noe med det å gjøre.

Vi skulle nemlig ikke bare være gjester i barnas magiske verden, planen var at vi også skulle vise dem det ypperste av norsk barnekultur. Hovednummeret vårt ville være "De tre bukkene Bruse" lest på japansk (dermed oversatt til norsk), og vi hadde alle fått hver vår del som vi skulle lese opp. Så etter et par minutter med gjennomgang, ble vi ført ned til verdens største gymsal der barna allerede satt som tente lys og avventet vår ankomst.

Etter en kort runde der vi alle introduserte oss selv som desertører, var det rett i gang med eventyropplesing. Jeg var så heldig å ha fått den delen der den største bukken Bruse tar helt av og eier trollet med sin ramme dissing og sin cocky attitude, og da jeg ikke hadde forberedt en norsk oversettelse måtte jeg ta den på sparket. Heldigvis skjønte ingen av ungene noe som helst, så i deres øyne er jeg fremdeles "onkel Hasse, den veltalende eventyroversetteren".

Etter eventyret var ferdig og barna hadde fått sin dose med spenning, skulle vi lære dem norske barnesanger. Ja, de var åtte år gamle, men husk det jeg sa om mental alder. Jeg var først ut i ilden, og hadde blitt tildelt tidenes døveste norske barnesang "Bæ bæ, lille lam", en sang som er i vår kollektive kulturbevissthet kun fordi den er så sykt enkel og innholdsløs at alle husker den etter første gjennomhøring. Etter å ha sunget den for dem, og forklart den komplekse handlingen ("hva sier du? Søndagsklær skal gis til mor i tillegg til søndagsklærne som det lille lammet nettopp har gitt til far? Dette var ukonvensjonelt, men jeg liker det."), skulle jeg få barna til å synge med. Og tingen med japansk er at de kun har fem vokaler som alle må henge sammen med en konsonant, noe som fører til at de fleste utenlandske språk får en veldig særegen språklyd når forsøkt uttalt. "To par strømper" blir for eksempel "Too paaru sutoromuperu", og det hele høres ganske bisart ut. Her er et utdrag fra min fonetiske gjennomgang:

Da jeg var ferdig, dro Finn i gang en tidløs "Er du veldig glad og vet det ja så klapp"-seanse, som barna så ut til å digge langt mer enn makkverket de nettopp hadde vært vitne til. Og da Martin kjørte på med sin selvkomponerte (i følge ham selv iallefall) "Hode, skulder, kne og deretter tå", var barna nærmest i ekstase. Aimee fikk oss stilsikkert i havn med sin "Mikkel rev", som når man tenker over det egentlig har en ganske sinnsforvirret tekst, ville barnas lykke ingen ende ta.

Etter sangene våre var gjennomgått, var det vår tur til å lære. Og som vi lærte! Først viste de oss den japanske versjonen av klappesangen jeg nevnte over, og deretter tidenes mest triste sang, som når sunget av barnestemmer kan smelte selv det kaldeste hjerte, ifølge Bjarte. Etter lekestunden var det på tide å sanke autografer, og barna lot ikke vente på seg. Jeg tror jeg må ha stått på samme sted i fem minutter og pøst ut med de flotteste underskrifter. Var virkelig helt surrealistisk. Men akk så gøy!

Som siste post for dagen ble vi alle bedt om å finne en stol; barna skulle nemlig synge sitt glansnummer. Det som fulgte var heeelt uvirkelig: Fra å stå som tente lys, stille som mus, brøt de alle ut i kraftig unison sang. Jeg er vant til at når barn synger, så er det vondstygt. De treffer sjeldent riktig tone, eier ikke samkjør og gir helt beng i alt som heter rytme. Ikke disse ungene. Alle sang klokkerent og unisont, og de mekket til og med en pitch-perfect annenstemme. Og dette sier jeg helt uten å kødde: Jeg ble rørt.

Og jeg var ikke den eneste som ble satt ut av sangen deres. Da vi gikk ut fra gymsalen var vi alle nærmest målløse av beundring. Jeg for min del glødet resten av dagen, så flott var det. Tenk deg at du sitter og smiler fra øre til øre. Gang så den følelsen med fem, og forestill deg at den følelsen bare ikke vil slippe taket. Det var virkelig uvanlig hyggelig.

- For et lengre utdrag av sangen, sjekk YouTube-klippet til Finn: Barna synger - Lang versjon

Jeg vil uten tvil si at denne dagen må være blant de virkelig store høydepunktene på turen. Japanske barn eier norske barn på alle mulige områder, og hadde det vært mulig å adoptere med meg en liten smårolling hjem til Norge så hadde jeg ikke nølt et nanosekund.

Helt fantastisk.

(Det som føler er et lite sammendrag på enkel japansk, til min lærer Hiromi, som er en ivrig leser av bloggene til Finn og meg. Da de færreste har den japanske språkpakken installert, vil det kanskje bare se ut som masse firkanter eller lignende:)

日本人までの小さい翻訳。

最近の訪問は絶対に面白かったんですよ！子供はみんなとてもかわいくて、いい子でした！日本の逗留の中で、これは一番面白い経験ですよ！招待してくれてありがとうございました！

Men bloggen var ikke død!

2007-11-25T06:52:00.001-08:00

Etter femten uker uten oppdateringer vender denne bloggen omsider tilbake med braksuksess. Har vært mye å gjøre både fagmessig og sosialt, og all fritiden min har gått med på å konsentrere meg om å ikke oppdatere bloggen, men nå går vi inn i en ny storhetstid. Eventuelt en helt vanlig tid. Jeg orker ikke skrive mer i denne introduksjonen, så jeg bare går videre.

Byliv

Da vi hadde fri på fredag, valgte Bjarte, Einar, Martin og jeg å tilbringe kvelden i Sapporo sentrum. På en torsdag? Ja, vi hadde nemlig fri på fredag. Første stopp var på megarestauranten "Sapporo Beer Garden", et forhenværende ølbryggeri. Opplegget der er at man betaler ca 200 spenn for å spise og drikke så mye man vil, for så å forlate stedet så fort som mulig etter 90 minutter har passert.

- Jeg forsøkte febrilsk å vaske håret med det store kondomet som hang fra taket, men så forklarte Martin at det ikke var brukt, og dermed ubrukelig til mitt formål.

- Restauranten er blant annet kjent for at de bruker A1-ark som smekker. Jeg ble med ett tatt tilbake til min tid som 16-åring.

- Bjarte ble med ett tatt tilbake til sin tid som nyfødt. Einar bruker fremdeles smekke, så han forandret ikke ansiktsuttrykk.

- Smekkene hadde to funksjoner: 1. Stoppe sikkel fra å treffe Kashmir-genseren, og 2. Se ut som en superhelt når man tar turen til toalettet, som befant seg ca 100 meter unna der vi satt.

Maten gjorde godt, og maten gjorde vondt. Men den var veldig god, altså. Bjarte, for mange bedre kjent som norsk reklames antimaterie, kom på ideen å prøve ut den nye grammatikken vi hadde lært, og det ble til at vi alle skulle bruke to nye grammatiske konstruksjoner når vi henvendte oss til kelneren. Det hele viste seg å bli ganske så morsomt, og... hmmm. Blir vanskelig å få fram humoren i det, man måtte på en måte være der. Og ha studert japansk.

- Da Bjarte så hva vi andre gjorde med smekkene våre ble han veldig lei seg, men han snudde kjapt sorg til glede, og gjorde det samme som oss.

Gode og mette, og skeive i skøytene, fant vi oss en taxi med vårt navn skrevet på seg med små til mellomstore bokstaver. Hvor vi skulle? Til stamstedet, naturligvis. Shosukedon, eller bare "kiosken" på folkemunne, har etterhvert blitt en fast rasteplass på sene kvelder, og torsdag var intet unntak. Eller var det det? Nei.

- Da kvinnen til venstre på bildet spurte kameramannen om en sigarett (derav håndbevegelsen), foreslo Bjarte lynkjapt at jeg skulle sjekke om hans venstre skulder var en erogen sone. Bjarte gav opplevelsen thumbs up.

Etter et par timer med varmt i koppen mot kulde i kroppen, så vi oss ut en bowlinghall. Deretter spilte vi bowling i bowlinghallen. Jeg vant begge rundene med litt for god margin, mens de to andre tapte de to rundene med litt for god margin.

- Bjarte ble fryktelig lei seg da han ikke en eneste gang klarte å få ballen til å bevege seg, og brøt sammen...

...for så i neste øyeblikk å takke herren for at James Blunt er populær også på japanske bowlinghaller.

Kveldens siste stopp var en bar. Den lå i en gate.

- Jeg hadde prøvd å forklare at jeg ikke var keen på å bli sjekket opp av verken Martin eller Bjarte, men Martin trodde jeg var ironisk. Bjarte mente jeg var ikonisk.

SPECIAL FEATURE PRESENTATION

Konkurranse!

Det stemmer folkens! Jeg fyrer løs med konkurranse nummer to! Etter braksuksessen med den forrige, skulle det da bare mangle.

Så la ikke kommentarene ligge under snøscooteren! Kjør på og vær flink, så skal du se at du får noe kjekt når jeg kommer hjem.

Special Feature - Vinneren av konkurransen!

2007-11-15T23:12:00.001-08:00

Yes, folkens. Da var det den tiden på året igjen. Vinneren av HCiJapan-konkurransen har endelig vunnet. Det var en hard vurderingsprosess, og undertegnede har lidd valgets kval opptil fire ganger.

Litt om hvordan jeg valgte vinneren

Som jeg nevnte da jeg først annonserte denne konkurransen, handlet det ikke bare om skrive flest kommentarer. Å nei nei nei. Kommentarene skulle i tillegg rangeres etter lengde, innhold, relevans, oppriktighet, positivitet, bruk av ironi og meta, glimt i øyet, hvor lite smisking som ble brukt, og egenart.

For å finne vinneren tok jeg så og karaktersatte hver enkelt kommentar, og satte poengene inn i en tabell. Tabellen ble så laminert og sendt til broren min, som så laminerte den på nytt og sendte den tilbake til meg.

Vinneren av konkurransen har hatt en knivskarp balanse mellom alle de nevnte kvalitetene; har en kommentar vært litt for kort så har vedkommende kompensert med glimt i øyet og egenart. Var ikke kommentaren så relevant så pøste vinneren på med positivitet og...lengde. Du tar poenget mitt.

Uansett.

Det var ingen tvil.

Det kunne bare være...

denne personen som vant:

Hun heter:

NINA BALE!

Gratulerer skal du ha! Det var jammen meg fortjent! Makan til bloggkommentatør har jeg aldri sett. DU ska' få no fint i posten du!

Når det er sagt, så har jeg en honourable mention som jeg syntes fortjente en trøstepremie. Vedkommende kom med i løpet ganske sent (grunnet dårlig PR fra undertegnede) og har langt i fra så mange posts som vinneren, men hver kommentar som denne personen postet har vært så mettet med innhold, så stappet med interesse og positivitet, så fylt til randen av relevans og humor, at jeg ikke kunne la det gå ubelønnet hen.

Jeg snakker selvfølgelig om Bård Backer-Owe! Av de seks kommentarene jeg gav karakter 6, hadde han tre av dem.

(Jeg får ikke skrudd av stor tekst, jeg vet ikke hva som har skjedd. Sorry.) Trøstepremie i posten, mann!

Jeg håper ingen føler seg forrådt; jeg har satt pris på hver eneste lille kommentar dere alle har gitt meg, og håper dere vil fortsette med aktiviteten! Flere av dere var farlig nære ved å stikke av med seieren!

Stay in school!

Hans Christian og de mystiske gjestene

2007-11-15T05:15:00.000-08:00

En kveld denne uken, rundt klokken åtte, satt Hans Christian og så på film på pcen.

Plutselig banket det på døren.

Hans Christian fortet seg bort til døra og åpnet forsiktig.

Hva kunne det være for noe? Hans Christian kikket nærmere.

"Næmmen, så hyggelig!" tenkte Hans Christian og tok den forlatte stakkaren med seg inn på rommet, svøpte den og la den i en krybbe.

Senere i uka banket det nok en gang på. Hans Christian åpnet døren.

Var det bare en liten lurifaks som hadde holdt han for narr? Hans Christian stakk hodet ut av døra og kikket irritert ned i gangen for å se etter gjerningsmannen. Da oppdaget han noe.

"Hvem er du?" spurte Hans, "du ser ukjent ut."

-Jeg er dine nye underbukser.
-Underbukser? Det kjenner jeg godt til, men du ser litt annerledes ut enn han jeg kjenner.
-Du kjenner kanskje lillebrødrene mine 'Konvensjonell truse' I og II? Jeg er storebroren deres, 'Freakshow-truse'.
-Du ser vond ut, har du det bra?
-Butikken jeg bodde i behandlet meg ikke så greit, nei:

-Vil du være vennen min?
-Joda, det kan jeg godt. Men hvem brakte deg hit?
-Se på baksiden, da vel.

Og riktig nok; på baksiden var der festet en lapp:

"Vent med å dusje i to uker, ta på deg denne, og kom til rommet mitt klokken fire på natten, den 29. november. Dette blir vår lille hemmelighet, sånn som den gangen i Murmansk for to år siden. Hilsen FB."

Jeg ble naturlig nok livredd. Men jeg hadde ikke noe valg: dette var mitt selvpåførte lodd.

Dagstur til Otaru - Og så videre

2007-11-12T08:50:00.000-08:00

Gutta boys hadde en riktig så hyggelig bytur på lørdan', der vi blant annet bedrev drikking av leske, maskeradeparade og *en tredje ting*. Jeg velger å ikke gå kvelden i sømmene, da Finn Bernhard på sedvanlig utmerket vis allerede har bloggført den.

- Eneste gangen det ble dårlig stemning var da Yuta disset karrieren til Steve Guttenberg. De skværet ikke opp før dagen derpå.

Jeg hadde planlagt å ta det rolig neste dag; sove litt, hvile litt, kanskje se en film eller to. Den gang ei. Klokken 09.45 om morgenen banker det på døren, og inn stepper en lysvåken Einar Goksøyr. Her følger samtalen som fulgte:

Einar: Hasse! Opp og stå! Vi skal ut på tuuuur?

HC: Hmmm? Hva?

Einar: Turururu!

HC: Men. Ehhmnmnjfrrhhh... Hvor mye er klokken?

Einar: Nesten 10!

HC: Men jeg la meg klokken 6. Hodet mitt kjennes som en pose med hodepine. Og jeg ser ut som det bildet jeg tok av meg selv da jeg hadde influensa for to år siden, og som jeg på tirsdag kommer til å legge ut på bloggen for å illustrere hvor jævlig det var å stå opp i dag.

Einar: Det der ble for meta. Andre del av forrige setning er usann.

- Ny dag, nye muligheter.

Full av solidaritet som jeg er, kom jeg meg omsider opp, og fikk kastet på meg fillene før det bar ut på biltur med Yuta og hans kumpan Fune. Destinasjon? Otaru, en gammel havneby ca 1 times biltur unna Sapporo. Da vi var godt på vei, ble vi fortalt at vi var nødt til å stoppe på en kiosk for å fikse noe. Så vi stoppet, og de to japanerne gikk inn for å lese tegneserier (true story!). Surrealistisk my ass.

- Einar var livredd for å ikke få med seg siste nytt om lusekofta til keiseren. (Sorry, fant ikke på noe bedre.)

Vi ankom omsider Otaru som viste seg å være en riktig så hyggelig liten by.

Vi snakker drøssevis av små, gamle murbygninger, og drøssevis av små, gamle japanere. Det var ikke så mye å gjøre der, men kjekt var det lell å gå litt rundt å samle inntrykk og ta bilder til bloggen.

- Einar trodde stolene utenfor butikken var en buss, og ble sittende i 35 minutter i påvente av at den skulle ta ham videre, videre til fantasiens land, der folk sitter på fantasibusser utenfor butikken R.O.B.

- Eieren av denne restauranten er sannsynligvis utstyrt med en god dose selvironi, i tillegg til engelskkunnskapene sine.

- På veien hjem valgte Einar å takke for turen på sin helt spesielle måte: En perfekt 1:3-modell av siden egen kropp.

Da skumringen meldte sin ankomst måtte vi innom den lokale dassen, kjent for sin klassiske musikk. Resultatet får du her:

En avsløring av de melodramatiske

2007-11-10T12:49:00.000-08:00

I går satt jeg på en benk sammen med Bjarte, også kjent som norsk reklames fremste eksportartikkel, og kastet brød på mennesker. "Jeg har det så fint nå, måtte denne stunden aldri ta slutt" sa jeg, "nei, helt enig, dette må du virkelig foreviggjøre i bloggen din, Hasse" svarte han.

Med ett ble Bjarte helt stille. "Hva er det for noget? Trenger du mer amalgam?" spurte jeg forsiktig, mens jeg rettet på grammatikken min. Men intet svar ble meg gitt.

Og så videre. Er alt for sent til å gidde å skrive mer. Her kommer resultatet:

Bjarte var blitt til et av monstrene fra filmen The Descent.

Måtte deres drømmer for alltid bli assosiert med denne tilfeldige sammenligningen.

Nervøsitetens dag - The Aftermath

2007-11-07T07:14:00.000-08:00

Da var det hele over. Ååå, så fantastisk det er. Åhåhåhå, dere har ingen anelse. Ahh, jeg kan puste lettet ut. Yes.

Jeg kom meg gjennom dagen med helsen i behold, og med mange fine erfaringer. Det siste ble jeg pålagt studentrådgiveren å skrive. Uansett, det gikk faktisk bedre enn forventet. Her er hva som skjedde:

1. Ankomst skolen, tale på stotrende engelsk fra rektor. Lite å si om det.

2. Velkomstlunsj sammen med elevene fra skolens internasjonale klubb. Poenget var at vi skulle mingle som på et coctailparty for trettenåringer, og bli kjent med smårollingene. Samtalene gikk som regel i "Hei", "Hva heter du?", "Å ja", "hehe" og "nå snur jeg meg vekk fra deg før dette blir alt for kleint".

3. Teseremoni i regi av elevene. Vi så på en jente lage te i ti minutter, for så å drikke te i ti minutter.

- Finn insisterte på å dirigere elevene etter sine egne syke teseremoniregler. Høflige som de var gikk de med på det meste, men rektor måtte gripe inn da han ba dem om å spytte i koppen hans.

4. Foredraget. The big kahuna. (Jeg går nå over i historisk presens for dramatisk effekt). Jeg blir ledsaget av min mentor (som jeg jo digger i minus endte grad) og en engelsklærer hvis ånde luktet verre enn undergangen på majorstuen t-bane-stasjon, til klasserommet der jeg skal tilbringe de neste 50 minuttene. I det jeg går inn blir jeg møtt med spontan applaus, som to sekunder senere forsvinner som dugg for solen. Til høyre, festet til tavlen, ser jeg tidenes største word art-banner der det står "Welcome to 1-5 Mr. Hans Christian."

- Skolen hadde brukt et halvt årsbudsjett på blekkpatroner til velkomsthilsenen min.

Det blir ganske stille, og alle øyne er på meg. Plutselig marsjerer en middelaldrende mann i grilldress inn i klasserommet, roper noe til elevene, hilser kjapt på meg, før han ber meg sette i gang med foredraget litt kjapt da vi har dårlig tid. Ikimashoo!

Innen jeg har stotret første setning, har halve klassen gått fra stillemodus til skrikemodus, og naturlig nok stopper jeg for å vente på at læreren ber dem om å roe seg. Jeg titter bort på klassestyreren der han står i hjørnet med sine egne perverse tanker, og skjønner at her er det ingen hjelp å få. Så jeg bare fortsetter, vel vitende at kun første rekke har mulighet til å høre meg.

- Det sies at et bilde inneholder 1000 ganger så mye informasjon som ett enkelt ord. Det passer nok bra, da det samme antall ord ble ytret fra elevene mens jeg prøvde å holde tale.

Ti minutter senere bestemmer jeg meg for å bare avslutte talen før tiden, da jeg ikke kan vente på å se hva elevene kan ha forberedt til meg. Og riktig nok, her skulle jeg eksponeres for alt fra kalligrafi og fnising, via japansk sjakk og humring, til matlaging og gapskratting.

- "Har du spist ris før?", "Har du sett spisepinner før?", "Har dere mat i Sverige?". Slike spørsmål valgte jeg å besvare med ordet "Nei" for å glede de små pikebarna. Her nyter jeg en nylaget klump med fett dyppet i soya.

Det hele var veldig surrealistisk, da alle øyne til en hver tid var rettet mot meg, og folk nærmest stod i kø for å bli tatt bilde med europeeren.

- Slapp av, det er nok Hasse til alle. Eller er det det?

Da omvisningen var over, kom en nokså lubben og sjenert jente, som hele timen hadde holdt seg for seg selv i et hjørne, bort til meg for å gi meg en gavepose med masse japanske treleker. Det virket som hun hadde forberedet seg siden i fjor på det hun skulle si, men alt jeg hørte var lav mumling.

Til slutt ble jeg bedt om å si noen ord til alle sammen, og da dette kom like uforberedt på meg som *noe annet som også kommer uforberedt på en*, ble det jeg sa ganske merkelig og kanskje uforståelig. Jeg tror det ble noe sånt som "takk for alle tingene dere viste meg var veldig interessant å få komme hit til dere er en flott gjeng."

- Class of '89, I'll never forget you.

Klokken 15.05 gikk jeg lettet og fornøyd ut av klasserommet, mens jeg nynnet "Ode to joy". Selvom det nok var en interessant opplevelse, akter jeg ikke å ta del i noe liknende igjen. Iallefall ikke på et par uker. Badung dishhh.

(PS. Nei, jeg innbiller meg ikke at skjegget ser bra ut for tiden, men jeg kan ikke klippe det grunnet konkurranse på dormen. Beklager at dere må se meg slik.)

Nervøsitetens dag

2007-11-05T05:30:00.000-08:00

I dag er jeg nervøs. Vanvittig nervøs. Men glem ikke at jeg har en grunn til å være nervøs: I morgen skal jeg holde foredrag for en japansk videregåendeklasse, helt alene. Hvorfor, spør du kanskje? Jo, det er fordi universitetet har bestemt at vi vil ha godt av å ha minst én helt jævlig opplevelse mens vi er her.

- Japanske skolebarn har en tendens til å være mildt begeistret når de får besøk fra nordmenn. De pleier også å minne om illustrasjonsbilder funnet på Google, av japanske skolebarn som er mildt begeistret når de får besøk fra nordmenn.

Nå synes dere kanskje jeg virker negativ, og det kan godt hende dere har rett. Men husk dette: Japanske videregåendeelever er kjent for å fnise mer enn resten av Sørøst-Asia til sammen. Når de i tillegg sannsynligvis kun har sett europeere på TV, får du hva jeg liker å kalle *noe*.

- Dette er hva Reuters regner med at størrelsen på publikumet mitt vil være.

Det er bestemt at vi skal holde foredrag om vårt eget hjemland, som for tiden er Norge. Jeg er keen på å lage et interessant foredrag, men det er vanskelig når temaet er kjedelig, og språket mitt mer så det.

Heldigvis er jeg ikke alene om å grue meg; samtlige studenter, med unntak av norsk reklames svar på hva kjærlighetsbarnet til George Bernard Shaw og Truman Capote kunne ha blitt, Bjarte, går rundt og tripper på sine hender små i takk og bønn til deg.

Men det skal sies at det iallefall følger én god ting med alt dette: Elevbrevene. For en uke siden mottok vi nemlig hver vår konvolutt, fullstappet med brev skrevet av elevene vi skal møte, på den mest klomsete engelsken du kan forestille deg. Om du ikke har fantasi nok går det greit, for jeg har her laget min egen topp 5-liste med sitater fra brevene:

5.

4.

3.

2.

1.

Blir ikke bedre, spør du meg.

Halloween er best, til fest og hverdag og fest

2007-11-01T03:07:00.000-07:00

I går, som dere muligens har fått med dere, var Halloweenenenes natt. Halloween er en helt spesiell dag. Her er wikipedias definisjon:

"Halloween er et engelsk navn på Allehelgensaften, det vil si natta før Allehelgensdag, den katolske minnefesten for Thor Arne Gvanestad og martyrer, og feiringa av denne kvelden. Ifølge engelsk tradisjon feires Halloween uten klær (nakent= «..een») den 31. oktober, dagen før 1. november, mens Allehelgensdagen eller "Dagen som ingen forbinder med noe religiøst lenger" i Norge er lagt til første søndag i november. Halloween har i vår tid særlig blitt markert i Alaska og Alger, der utkledte barn hver høst går fra hus til hus og tigger om mat og husly."

I denne anledning hadde skolens ledelse i samarbeid med IFA (organisasjonen for å gjøre det kleint for utenlandsstudenter) bestemt at det skulle bli en gedigen feiring, med brask og en anelse bram. Planen var at vi først skulle tilbake til rommet der vi hadde velkomstfesten vår, og henge litt med IFA, for så å dra tilbake til dormen vår og stelle i stand kalas.

- Finn hadde kledd seg ut som gruppen han hører på mest i disse dager: The Kids. "Dere tror kanskje jeg er ironisk, og gjør dette for å disse gruppen, men jeg elsker faktisk denne musikken og vil at dere skal respektere dette" skal han ha sagt i et intervju.

- Jeg kledde meg ut som min nabo Bjarte, og hadde på forhånd perfeksjonert min imitasjon av ham. Hvem er hvem på dette bildet? Hvis du vet svaret, si det høyt til deg selv.

Siden Halloween er den dagen i året flest mennesker kler seg ut, var ideen at vi alle skulle gjøre det. Dessverre var det dårlig med initiativ og lyst, så kun 5 av 40 gadd å gjøre det. Jeg var en av disse fem, og for det hyller jeg deg, HC.

- Oliver Kahn hadde også kledd seg ut som Bjarte.

Den første delen av festen ble som forventet en tour de force av kleinhet. Det ble faktisk til tider så uvanlig ubehagelig, at da ordføreren stakk sitt hode inn for å si hallo, utbrøt han: "Å, beklager, dette er jo ikke en halloweenfest, men settet til en David Lynch-film. Unnskyld forstyrrelsen, fortsett opptakene."

- Bjarte ble etterhvert så provosert over hvor uoppfinnsomme oppgavene til mimeleken var, at han spurte festplanleggerne (to jenter på 1,40) om de ville slåss på alvor.

Av aktivitetene som festplanleggingskomiteen hadde pønsket ut, nevner jeg matspising, saftdrikking, bingo (faktisk sant) og en mimelek med ord så vanskelige som "elefant", "fisking", "katt" og "se klein ut, uten å anstrenge deg". Da leken var ferdig, stod alle i ring uten å si noe, da ingen tok initiativ til å kåre en vinner. Da det omsider ble klart hvem som vant, skulle taperne få sin straff: Bli tatt bilde av mens de lager grimaser. Ouch. That's gotta hurt.

- Dette bildet er altså den grusomme straffen som det tapende laget måtte lide. Håper de aldri innfører denne metoden i Norge.

Andre delen av festen var langt hyggeligere. Vi stelte istand kalas med alskens musikk, drikke og spillopper, og det ble etterhvert særs god stemning i huset. Dessverre hadde jeg forrige gang vi var ute med IFA-folkene dratt noen pinlige dansemoves, og det resulterte i at hver gang jeg reiste meg fra en stol begynte japanerne å klappe i takt og rope "dances dances!". Til slutt måtte jeg bare gi dem hva de begjærte.

- Bjartes tvillingbror, Ronny, som lå i koma fra 1983 til 29. oktober i år, er på besøk denne uken. Her er han passe fornøyd etter å ha oppdaget at flasken har 1% alkoholinnhold.

- Einar valgte å ikke kle seg ut denne gangen - alt han gjorde var å bruke hansker på føttene. Ellers var alt som vanlig.

- Skolens mest opplyste lærer hadde valgt å ta med seg sine barn på den første delen av Halloween-festen. Jeg har uten tvil aldri sett så skuffede barn. Og jeg har sett særdeles mange skuffede barn i mitt liv.

Japanere er som kjent glade i å drikke, men de har en alkoholtolleranse på nivå med armhulen min. Og når da velmenende nordmenn som Espen skjenker dem med Fernet Branca, hender det de mister balansen og begynner å sveve:

Da klokken var fire, begynte folk å rusle, og denne karen kunne omsider begynne med morgengymnastikken. Neste dag våknet jeg klokken fem av nostalgien i mitt hjerte.

SPECIAL FEATURE PRESENTATION

"Besøk fra Planeten Goksøyr"

En film i én del

Bloggetiblugg, jeg elsker bugg

2007-10-28T08:28:00.000-07:00

Etter noen uker med særdeles laber kommentering, tenkte jeg det var på sin plass å minne om at det nå er blitt helt gratis å kommentere, uansett kjønn, alder og borteboerstatus. Det minnes også om at konkurransen i aller høyeste grad er eksisterende.

Dere lurer sikkert på hvem som ved skrivende stund ligger an til å vinne. Det kan jeg røpe er:

Finn Tellefsen, som bor tre dører til høyre for meg (kjent blant annet for den enestående bloggen DiggInJapan). Kudos, young Squire!

- Finn feirer sin status som leder av konkurransen på sedvanlig vis.

Oppdatering med bismak av deilig deilig høst

2007-10-27T07:52:00.000-07:00

Etter den fenomenale suksessen med forrige update, kommer her en statusoppdatering på livet mitt. Den som leser videre, vil få et sjeldent innblikk i mitt sinn, såvel som diverse bilder av ting som finnes.

Høsten har kommet for fullt her i Sapporo, den har faktisk kommet så langt på vei at den er på vei ut. På tirsdag fikk vi alle i oppdrag å dra ut og "finne høsten", og ta med noe fint tilbake for å vise til klassen. For faste lesere av denne bloggen skulle det ikke komme som noen overraskelse at vi blir behandlet som førskolebarn, og det ser ikke ut til å forandre seg med det første.

- Bjarte brukte inntil nylig tre timer hver dag på å skli nedover skolens gelendre baklengs, og en formidabel fanbase bygget seg sakte men sikkert opp. Til slutt måtte skoleledelsen be ham slutte, da det gikk utover de andre elevenes konsentrasjon, såvel som renheten til gelendrene.

Vi er alle enige om at vår lærer Hiromi er det snilleste, mest følsomme menneske vi har møtt; her om dagen skulle hun fortelle om hva hun liker å gjøre på fritiden, og det viste seg å være "lykkelig gråting, smiling og å tenke hyggelige tanker om andre mennesker."

- Sladrespeilet, den syvende statsmakt.

I andre nyheter så har Yuta, Espen og jeg startet vårt eget band. Yuta skal spille gitar, Espen bass og trommer, og jeg trommer og bass. Bandnavnet vårt, "King Strong" fikk vi på en bar, en sen fredagskveld av en japaner med engelskkunnskaper på nivå med en banan. Første bandøvelse ble en smule dritt, da det viste seg at for at vi skulle bruke skolens instrumenter så måtte to japanere ha oss under oppsyn. De fikk etterhvert tilnavnet "kleinhetens tempelriddere".

Finn, Bjarte og undertegnede dro ut på byen på fredag, og var seffern innom stamstedet Shosuken. For flere bilder fra stamstedet, sjekk Finns blogg: DiggInJapan.

- De nektet å la meg være med på bildet om jeg ikke viste det internasjonale tegnet for "jeg foretrekker fasttelefon framfor telegraf."

Etter noen timer med munter samtale, og femten "hva betyr *sett inn vanskelig japansk ord* ?", måtte vi innom McDoe, som for tiden har tidenes burger til salgs: MegaMac. Den er som en Big Mac, bare at den har to ekstra burgere, og mye høyere wow-faktor.

- MegaMac, a sight for sore eyes.

- Mengde glede i én MegaMac-bit: 56.

Vi var også innom en batting dome, et sted man drar for å slå baseball i flere timer i strekk. Det holdt med 10 minutter, da treffprosenten lå på under 0%. Seriøst.

Etter fullendt nedverdigelse, var vi keene på å dra videre, men Sapporo by var dessverre den kvelden oversvømt av amerikanske matroser, som alle tilsynelatende hadde bestemt seg for å gjøre utelivet kjiipt for alle andre. Etter fem timer med leting etter et bra sted å drikke, måtte vi gi tapt. Klokken var tross alt over elleve på kvelden.

Egenprodusert tegneserie for store og mellomstore

2007-10-23T22:02:00.000-07:00

For et par uker siden satt klassen i klasserommet og nynnet på en melodi av Erik Bye. Vi ble med ett avbrutt av lærer Hiromi som med silkerøst erklærte at det ikke var snakk om å ikke ha enda en kosetime à la førskolen - Vi skulle nemlig lage vår egen tegneserie, der vi skulle bruke alle 28 punkter på grammatikkpensum til det fulle.

- Hiromi-sensei stjal en av gruppene sin tegneserie, og begynte å klusse bannetegn på dem med vannfast tusj, uten å se på arket.

Elevene lot ikke sitatene vente på seg:

Bjarte: "Tegneserie? Men jeg har jo ikke med meg antonymordboken! Uten den i ryggen er jeg så godt som ubrukelig."

Finn: "Er det greit om min tegneserie blir utformet som en fortsettelse av TV-serien "Joey", som dessverre ble kansellert alt for tidlig?"

Einar: "Håper ikke det jeg sier nå vil bli sitert i bloggen din, HC."

Etter en time med usammenhengende setninger, satte vi alle i gang. Jeg kom på lag med Einar Goksøyr Åsen, klassens tegneseriefantom #1. Vi bestemte oss for å tegne ca halvparten hver; plottet fikk form etter hvert som vi tegnet. Her er resultatet (klikk på bildet for å forstørre):

Oversettelse av rutene:

1.

Figuren til venstre (Einar): "God dag!"
Figuren til høyre (HC): "Vi har bestemt oss for å lage en tegneserie."

2.

Til venstre: "La oss lese uten å sove!"
Over: "Men først må vi bestemme hvem som skal være hovedkarakter."
Karaktene heter fra venstre: Professor Fisk, Herr Kjedelig, Herr Idiot, Tempelmannen og "Hvem er jeg?"-gutten.
Ruten i midten: "HVEM VIL VINNE?!"

3.

Reporteren til venstre: "Gratulerer!"
Professor Fisk: "Jeg klarte det!"
Skrevet på pokalen: "Enkleste-karakter-å-tegne-prisen."

4.

Einar: "Jeg kan tegne Professor Fisk på bare tre minutter!"
Fugl: "Det er jammen fort!"

5.

Mann øverst til venstre: "Jo mer du tegner den, jo raskere klarer du det!"
Professor Fisk: "Det betyr ikke nødvendigvis at alle nordmenn er flinke til å tegne fisker."

6.

Professor Fisk: "Dette vannet er det vanskelig å svømme i!"
Paven: "DET ER PAPIR, IKKE VANN!"

7.

Professor Fisk: "For no' tull! Det går vel ikke an!" (Ja, snakkeboblen tisser på paven.)

8.

Reporteren: "Da paven ble rasende, måtte Professor Fisk flykte."

9.

(Senere den dagen)
Professor Fisk inn i telefonrøret: "Vet du hvor jeg befinner meg?"

10.

Den levende grammofonen: "Jeg vet ikke hvem du er, professor Fisk, men jeg vet at du er i himmelen!"

11.

Professor Fisk: "Her er det jammen ensomt..."
Reporteren: Først da professor Fisk var ankommet himmelen fant han ut at alt som fantes der var luft."
Herr Kjedelig: "Kjedelig musikk."

12.

Professor Fisk tenker for seg selv: "Jeg burde dra tilbake til havet, men det vil ta laaang tid."

13.

Professor Fisk: "God dag, Tempelmannen. Lenge siden sist! Kan du la meg dra hjem?"
Tempelmannen: "Japansken min er ikke helt god; kan vi ta dette på engelsk?"
Professor Fisk: "Jeg vet ikke hvordan å formulere forespørselen min på engelsk, så jeg fortsetter på japansk."
Tempelmannen: "Javel. Faktisk så er Gud for tiden bortreist, så da er det jeg som bestemmer her. Hvis du spiser reporteren, så kan du dra hjem."
Professor Fisk: "Den er grei! Hjertelig takk. Unnskyld forstyrrelsen!"

14.

Reporteren: "Ikke drep meg!"
Under: "Professor Fisk spiste reporteren som en hai."

15.

Over: "Endelig: Professor Fisk var tilbake i havet."
Einar: "Vet du hvem den fisken er?"
HC: "Det er jo grammatikkfisken!"

Dett var dett. Usammenhengende? Ja. Mer form enn innhold? Definitivt. Et av de store litterære verk av det 21. århundre? Nei. Noe annet? Ja.

- De to rivaliserende bloggerne røk stadig i tottene på hverandre. Her krangler de om hvordan de på mest realistisk vis skal gjenskape en av kranglene for denne bloggen.

Takk for oppmerksomheten.

Massiv bildeoppdatering fra klasseturen (ja, det er vanlig med klassetur på universitetet).

2007-10-18T22:18:00.000-07:00

- Forrige mandag dro vi på klassetur til området rundt Sapporo. Vi fikk en varm velkomst av den norske naturen.

- Denne vulkanen er den største vulkanen i hele området. Det finnes ikke andre enn den, men det er fortsatt et imponerende faktum. Jeg tror iallefall det var en vulkan. Nå ble jeg litt usikker.

- 80% av japanere har aldri sett en parkeringsplass før. Dermed blir de få som finnes til store turistattraksjoner. Denne er kjent for sin våte asfalt, og sin eksistens.

- Fra venstre og oppover: En utpønskende Ooyama sensei, en håpefull Hiromi sensei og en Finn som irriterer seg over at han ikke fikk være alene på bildet.

- Andre stopp på turen var en kilde som var kjent for sitt rene, gode vann. Vannet var særdeles forfriskende, og det var deilig å bare kunne drikke vannet som det var, uten noen form for preparering. Gratis vann som man kan drikke uten frykt for sykdom er det beste jeg vet.

- Vi stoppet ved en innsjø for å ha en fotoseanse. Finn hadde på veien lært seg en ny måte å se kul ut på bilder fra Ooyama-sensei, og fikk endelig prøvd det ut.

- Røde blader. Vanskelig å kommentere, egentlig.

- Tredje stopp på turen var i en spøkelseslandsby som tidligere var bostedet til over fem mennesker. Vulkanuttbruddet i 2000 satte en stopper for det. Jan Egeland kalte det "Den største humanitære katastrofen i vår tid."

- Man må benytte seg av de avlange, hvite steinene når man først kommer over dem. That's what she said.

- Finn ble rasende da vi fortalte ham at TV-serien "Joey" hadde blitt kansellert for over ett og et halvt år siden. Han lot det gå utover frøene i skålen.

- Bjarte som 16-åring joinet oss i skogen. Jeg har aldri sett en gladere laks.

- Høsten kjenner ingen grenser. Det gjør heller ikke kjedelighetsgraden i denne kommentaren.

- Selv dverger trenger et sted å bo når kulda setter inn.

- Jeg har fått forespørsel fra flere av dere om å fikse enda et klassebilde. Her.

- Einar og Finn i skjønn harmoni. Her planlegger de hvor de skal kaste redningsvesten til Finn. Han har alltid med seg vesten når han går utenfor dormen, i frykt for å komme i kontakt med vann. Denne dagen klarte han endelig å løsrive seg, om så bare for to timer.

- Dormen vår sett fra nordsiden. Størrelsesforhold: 1:4.

Operasjon gravenstein - En høstlig fotonovelle

2007-10-17T09:37:00.000-07:00

For å åpne fotonovellen trengs et program som heter Adobe Reader, et program de fleste maskiner har installert. Skulle dette ikke vært tilfellet, tar programmet et drøyt minutt å nedlaste, og finnes gratis her: Adobe Reader

Det anbefales å lese den med ca 75 % oppløsning.

Her er novellen:

Enjoy!

BarbeQ over en lav sko

2007-10-15T04:38:00.000-07:00

Da Bjarte og undertegnede fredag kveld var ute og tok tempen på byen med kvikksølvtermometer, ble vi helt plutselig invitert med på en privat fest/barbeque på utestedet til en kompis. Vi valgte å svare ved hjelp av ordet "ja", og på søndag fulgte vi opp med å faktisk dra dit. Det angret vi ikke på.

- Japans svar på Emil i Lønneberget klarte på mystisk vis å komme med på bildet øverst til høyre, og forsvant like fort som han ankom. Ingen visste hvem han var, men alle savnet ham veldig.

Der var det spis så mye/ drikk så mye du vil for en slikk og ingenting (les: penger, men ikke særlig mye), god stemning, ganske kjiip japansk musikk, og nok av hyggelige folk fra mange forskjellige nasjoner, utelukkende japanske.

Blant de inviterte var mange folk invitert; jeg nevner i fleng:

Okachin - Innehaver i den lille stambaren som lå vegg i vegg. Eneste forskjellen på kvelden hans var at han her var på den andre siden av veggen, ellers gjorde han akkurat det samme som han pleide ellers; spise grillspyd, skrive noveller og drikke halvlitere mens han lo og var lættis. Plutselig satte han igang og fyrte løs masse random engelske setninger som ikke hadde sammenheng med verden rundt ham. Vanskelig å beskrive hvor søtt det var.

- Okachin (til høyre) var i ferd med å slå til Bjarte som resultat av en gammel familiefeide, men ombestemte seg da han så kameraet, og inkorporerte sinnet sitt i bildet på mesterlig vis.

The disgruntled girl - En jente viss navn vi begge glemte så fort vi fikk høre det. Hun fikk tidlig etablert at hun var på utkikk etter kjæreste, gjerne europeer. Gjerne nordmann. Hun fikk alle de andre jentene til å si det samme, mens vi stod og nikket høflig. Resten av kvelden gikk med på at hun flørtet ved å prikke Bjarte på hånden, og da han reagerte og lurte på hva hun drev med, sa hun at hun bare ville ta på ham. Så fortsatte hun. Det er første gangen jeg har sett Bjarte skikkelig satt ut, og det varmet å få se Bjarte, medmennesket, og ikke bare Bjarte, mediemogulen.

- Bjarte insisterte på at han så perfekt ut fra alle vinkler, og ville ikke slutte å mase før jeg tok et bilde hengende fra taket. Han hadde rett.

Dan the man - Japaner som muligens har en liten skrue løs, men som likevel er en kongelig kis. Alltid veldig beskjeden, og blir til stadighet ledd av fordi han er så dum, men bare på en kjærlig måte. Etter litt leskende vann innenbords, fikk han sitt livs makeover inkl. maskara, og ble til kveldens primadonna.

- Etter makeoveren kunne Dan plutselig velge og vrake blant alle gutta.

Grunnet at vi hadde en klassetur neste dag, og måtte opp klokken 7, ble det en tidlig kveld. Det stoppet oss ikke i å være kule til siste sekund.

Wrist Returnable - The movie

2007-10-14T09:39:00.000-07:00

Jeg lar filmen snakke for seg selv.

Kakebaking med despot i spissen

2007-10-10T08:37:00.000-07:00

Det var onsdag kveld, og gjengen stod nok en gang samlet rundt stekepannen i påvente av at ovnen skulle bli varm. En mann i 20-årene ved navn Einar Goksøyr, hadde tatt seg inn på dormens premisser med en pose full av gulrøtter, philadelphia-ost, erfaringer, mel, sukker og nyheter fra Danmark om en ny energidrink.

"Sett dere ned, jeg skal lage en gulrotkake. Jeg gir dere nå hver deres oppgave."

Og det gjorde han med glans. Bjarte ble bedt om å spille Super Nintendo med mild interesse:

Jeg skulle speide etter Jesus Kristus, vår frelser:

Martin skulle forvrenge tid og rom, og begynne å spise kaken før kakebakingen i det hele tatt var påbegynt. Hendelsen inspirerte meg til å skrive en usann setning om bildet under:

Yuta skulle knekke en asjett i to ved hjelp av karate, en kampsport han aldri hadde lært seg. Men Einar insisterte på at alle stereotyper er sanne, og Yuta var så høflig at han ikke turte si nei. Han måtte sy fem sting, og kommer ikke til å bo med oss på tre uker, eller til Einar sier unnskyld:

Einar skulle holde på kakene helt til de hadde nok bakterier fra hånden hans til at folk bare var litt keene på kake. Slik ble fallhøyden mye mindre:

Jeg endte opp med å ikke spise kake, da den var oppspist innen jeg fikk fullført denne setningen.

Japanere og lakris

2007-10-08T07:07:00.000-07:00

Da folk flest var slitne etter torsdag, ble det til at alle (med det selvskrevne unntaket av norsk reklames wunderkind Bjarte) ble hjemme lørdag kveld. Det gikk for det meste i TV-titting (japansk sketch-show vi kunne le av da 80% av humoren var slapstick), kanjipugging og ymse small talk.

- 63% av alle japanere bruker PCen sin hovedsaklig til å se på standardskjermbakgrunnen til Windows XP.

Da klokken slo 12 bestemte AymEy seg for å hente fram litt aluminiumfolie med norsk smågodt oppi, og det ble stor suksess. Men så fant vår japanske forbundsfelle Aya det for godt å prøvesmake litt, og vi anbefalte henne å prøve lakrisbitene.

Her er tingen med japanere og lakris: Alle japanere i verden har to ting de virkelig hater:

1. Generaliseringer
2. Lakris

Av denne grunn finner man ikke lakris noe sted, og de færreste japanere har noensinne smakt på denne typen godteri. Men Aya ville gjerne forsøke, og resultatet kan dere lese i hennes ansikt:

Hun var på grensen til å kaste opp. Heldigvis ble vår andre japanske avhopper Yuta nysgjerrig på hva vi holdt på med, og fant ut at også han ville smake på den svarte massen. De to første sekundene trodde han at han elsket det, men det skiftet fort til avsky og selvmordstanker.

Yuta lot vasken få ta del i all moroa.

Etter lakrisspisingen gav vi ham buksevann som plaster på såret.

Konkurransen

2007-10-05T05:02:00.001-07:00

Minner om at konkurransen fremdeles eksisterer:

Konkurransen

That's the spirit!

Velkomstfesten - Del 1

2007-10-05T03:26:00.000-07:00

Da vi ankom universitetet for tre uker siden, ble vi tidlig fortalt at vi en gang i fremtiden hadde tre ting å glede oss til: Å holde tale foran 40 japanere på en velkomstfest, holde et lite foredrag hos en videregåendeklasse og å ha høytlesing for barnehagebarn. I går var det første punkt på listen som stod for tur.

- Samtalepartneren til Einar hadde samme kveld tatt seks pinex forte, og insisterte på at Einar skulle drikke hans hjemmelagde juice.

Samtlige nordmenn, med unntak av norsk reklames maverick Bjarte, gruet seg som julenissen til julaften, og vi visste alle at uansett hvordan vi valgte å angripe dette, så ville det bli en pinlig affære av de sjeldne.

- Japansk stand-up er ikke som vanlig stand-up. Her snakket han om likheten mellom fargene gul og oransje.

En halvtime før velkomst ble vi møtt av våre såkalte mentorer, en gjeng go-happy japanere som hadde meldt seg frivillig til å være våre faddere dette semesteret. Jeg gruet meg mer til dette enn til selve talen, og med god grunn; for hvordan kan det ikke bli kleint å bli satt sammen med en helt ukjent person for så å bli kjent med vedkommende gjennom et språk du ikke snakker så bra? Ta med i beregningen at det ikke er lov med alkohol på universitetsområdet, så har du en den perfekte plan for et kleinspiel.

De andre forsikret meg på forhånd om at det umulig kunne bli så bad, man finner jo alltid et eller annet å snakke om, og dette er jo mennesker som frivillig har meldt seg opp, så de er sikkert sosialt fungerende folk.

Det interessante er at det faktisk ble 300% kleinere enn jeg hadde forestilt meg.

Jeg ble satt sammen med et særdeles søtt, lite japansk pikebarn på 20 herrens år, og tenkte først "allllriiiight, money in the baaank". Den tanken ble avbrutt av en pinlig stillhet på 10 sekunder før hun foreslo at vi skulle sette oss ned. Det gjorde vi.

10 sekunder splitter ny stillhet.

Jeg: Hvilke filmer liker du?
Hun: Harry Potter.

Jeg venter på utdyping. Den kommer ikke.

Jeg: Ok. Jeg har også sett de filmene. De er spennende. Liker du noen andre filmer?
Hun: Jeg vet ikke.
Jeg: Takk for at du iallefall prøver å holde denne samtalen i live.
Hun: Ingen årsak.

20 sekunder stillhet, der jeg venter på at hun skal spørre hvilke filmer jeg liker. Det gjør hun ikke.

Jeg: Stønn. Jeg liker japanske filmer.
Hun: Hvis jeg var et faktisk menneske, ville jeg ha tatt det utsagnet og brukt det til å lage en samtale som ikke er kjiipere enn å blø ihjel.
Jeg: Ok. Jeg ser på arket jeg har fått om deg at du har vært i Australia.
Hun: Ja det har jeg.
Jeg: Men herregud da tulling! Si noe mer enn bare grunnleggende info!
Hun: Nei.

20 sekunder uten at vi sier noe, mens jeg får tid til å misunne de andre som faktisk fikk mentorer som ikke lærte seg social skills fra en autist.

Jeg: Greit. Jeg får lyve for å holde dette i gang. Her kommer løgnen: Jeg har også vært i Australia.
Hun: Javel.
Jeg: Javel? Javel?! Men så spør om hva jeg gjorde da for svarte helvete!
Hun: Jeg velger å heller se ut av vinduet.

Etter 20 minutter ble vi avbrutt av vår kontaktperson Mark Hamilton, som beklaget at vi ikke kunne få tilbringe mer tid sammen. Vi dro i samlet flokk til velkomstrommet, der vi ble servert mat og alkoholfri drikke. Etter 10 minutter holdt vi våre taler, én etter én.

- Manuskriptet til talen min

Talen gikk helt ok, men jeg fikk etterpå høre at jeg så ut som et lik der jeg stod og kaldsvettet.

To being continued...

Klassebildet

2007-10-03T23:57:00.001-07:00

Hvis dere noensinne lurte på hvordan klassen min ser ut, så er det helt unødvendig å fortsette luringen. Hvorfor, lurer dere kanskje? Dere får grunnen her:

Øverst fra venstre: Lærer Hiromi, Espen, Finn, Einar, Bjarte, Martin
Nederst fra venstre: Pia, undertegnede, Aimee og lærer Ooyama.

Let the rampage begin.

En premie å dø for

2007-10-02T23:05:00.000-07:00

I anledning bloggen min, erklæres nå eksistensen til en av de mest etterlengtede konkurransene siden Cuba-krisen*. Her er den, svart på hvitt:

Den personen/bedriften som er flinkest til å kommentere på bloggen min fra i dag (3. oktober) til den 10. november, vil den 11. november bli tilsendt noe lættis** rett fra Sapporo og til sin ringe bopel.

Det å være flink til å kommentere vil ikke si å bare pøse på med "Hei. Jeg spiser grå postei" på hver post. Det går nemlig ikke bare på antall kommentarer, men snarere på kvaliteten.

Undertegnede er langt fra misfornøyd med kommentarsmiingen hittil - mye konstruktivt og velformulert er blitt nedskrevet - dette er snarere et kynisk PR-stunt for å få de tause leserne der ute til å stå fram og fortelle sin historie. Jeg er her for dere, og denne bloggen har taushetsplikt.

Så hva er det du venter på? Kom igjen a rockerolf, sleng deg på og få fram din sterke mening***!

*Finn Tellefsen var først ute med sin konkurransen, men undertegnede fraskriver seg enhver anklage om plagiat. **Premien er ikke nødvendigvis en bil eller noe i samme prisklasse. *** Hvis De som følge av konkurransen merker symptomer på åreforsnævring eller akutt død, bes De vennligst kontakte Deres lege.

Insektbitt for den som liker puss

2007-10-02T18:46:00.001-07:00

Da var det på tide med en oppdatering, og denne gangen om min helsetilstand. Den er helt grei. Men la oss ikke glemme den gangen jeg for litt over en måned siden ble stukket av noe jeg trodde var en mygg, men som viste seg å være noe helt annet! Kronglete setning det der.

Uansett, jeg våknet på et hotell i Kyoto og var full av myggstikklignende insektbitt, og klødde i vei, ekstatisk etter å endelig ha fått oppleve den delen av den japanske floraen. Kløen fortsatte. Og fortsatte. Og ble verre. Og fortsatte. Så en dag ble den borte. Det var digg, trodde jeg.

Én uke senere så jeg at noe som så ut som et gnagsår hadde begynt å danne seg. At det angivelige gnagsåret satt på eksakt samme sted som insektbittet, og lå ca 2 meter over helen min, tenkte jeg ikke over. Alt jeg tenkte var : "Oy, nå får jeg vel skaffe meg sandaler. Dette kan umulig være noe som kommer til å plage meg de neste fire ukene, så jeg lar det åpne såret være i fred."

- Yuta: En levende helgen

Såret ble bare større og større, rødere og rødere, og jeg ble mer og mer bevisst på det. Så for ca en uke siden la jeg merke til at såret hadde bestemt seg for å skifte farge. Nå var det en herlig blanding av gult, grønt og blodrødt i midten. Hypokonder som jeg er, kastet jeg meg på telefonen til sykesøster, og ødela den. Hun sa jeg ikke trengte å betale for den, men neste gang skulle jeg heller prøve å ringe henne. I tillegg sa hun at det garantert var et insektbitt, og at det var veldig infisert. Hennes anbefaling var å dra til sykehuset sporen streks, og det gjorde jeg.

- Slik så såret mitt ut etter tre uker

To dager senere dro jeg sammen med tilsynsvakten Yuta, som hadde skaffet meg gratis ride med noen kompiser av ham, og de kjørte meg helt til sykehuset (ca 20 min unna). Vel fremme fulgte Yuta meg inn og snakket med resepsjonen. Så fant jeg ut at jeg hadde glemt lommeboken, og da dro han likeså godt til nærmeste minibank og tok ut penger for meg.

Så satt han sammen med meg i venterommet i sikkert 1 time og 20 minutter, mens kompisen hans satt utenfor i bilen. Så ble han med meg inn til legen og forklarte hele situasjonen. Til slutt betalte de for parkeringen (selv om jeg selvfølgelig insisterte på å gjøre det selv) og kjørte meg helt hjem igjen. Alt innen klokken 11 på formiddagen. Alt uten at jeg hadde bedt om det. Sykt greie disse japanerne, skal dere vite.

Bytur nummer to

2007-09-29T07:46:00.001-07:00

Da fredagen endelig kom, og vi hadde vært gjennom en uke med sykt hard undervisning (les: det motsatte av sykt hard undervisning), var det på tide å bevege seg ut døren, ned veien, inn i bussen, inn på T-banen, og ut i Sapporos gater.

Gutta (i alfabetisk orden Bjarte, Finn og undertegnede) tok først inn på en såkalt Izakaya. En izakaya er en bar/restaurant, der maten er laget for å passe bra sammen med øl. Vi snakker billige grillspyd, shitake-sopp, kuk, kylling, kyllinglår, og la oss ikke glemme da Bjarte sa med sin kraftigste baritonstemme "Hmm, også tror jeg vi tar en porsjon med grisetarmer, siden jeg føler for å bestille den matretten i verden som har både verst smak, og verst konsistens." Sitatet kan være noe utbrodert for underholdningsverdiens skyld, men ikke nødvendigvis.

- Finn og Bjarte insisterte på at jeg skulle bruke så kraftig blitz så mulig. Det funket som regel veldig bra, som her.

Etter et par halvlitere, og tre-fire brekninger etter grisetarmespisingen, var det videre til neste sted. Vi dro tilbake til den bittelille baren jeg beskrev i forrige utelivspost, men denne gangen ble opplevelsen krydret av en 90-år gammel mann som syntes jeg så kald ut, og la et pledd over skuldrene mine. Det faktum at pleddet sikkert bestod av mer urin enn tekstilvev, gjorde meg kaldere enn jeg var fra før av.

- Bjarte prøver å døyve pleddets lukt av størknet urin ved å bli til et skyggevesen.

Etter en times tid hoppet vi videre til en enda mindre bar der vi var nødt til å stå for å overleve. Det var nå såpass sent på kvelden at også japsene var på druen, og det førte til mye konversasjon der jeg forstod ca 40% av det som ble sagt, men likevel nikket og smilte, og håpet det ikke var et spørsmål de nettopp hadde stilt meg. En middelaldrende mann i sixpence påpekte at jeg hadde ansiktsformen til en Okinawer, noe jeg ikke var enig i. En annen fyr sa jeg lignet på ham, og det førte til at samtlige gjester i baren tok opp mobilkameraene og febrilsk tok bilder av oss sammen.

Vi kastet oss ut på gaten og beinet bort til en 80-talls bar der vi kunne be bartenderen sette på musikkvideoer. Det gjorde vi. Etter litt progrock og en heftig 15-minutters trommesolo, hoppet vi videre til siste stopp som var nok en minibar, men her var bartenderen en uteligger som må ha vært et sted mellom 80 og 81 år. Han hadde ikke tunge, men ville likevel fortelle oss om alt mellom himmel og jord, og vi forstod faktisk mindre enn 0% av det han sa. Men særdeles hyggelig sted, må vite.

Siste stopp var en nokså fancy bar, der jeg ble nødt til å bestille en appelsinjuice for å holde koken. En av de to bartenderne kunne fransk, og ville gjerne snakke med meg. Problemet var at jeg for øyeblikket hadde vanskeligheter med å formulere tankene mine til ord, selv på norsk, og det endte bare med at vi småflirte litt og danset foxtrot. Han skulle fire år senere skrive en bok om vårt møte, og finne ut at det japanske markedet ikke var klar for hans muntre neo-eksistensialisme. 33 år gammel gav han opp forfatterkarrièren, og flyttet til Thailand der han ble totenschläger.

Ute på gaten igjen, vurderte vi å fortsette kvelden, men tanken på en varm seng fristet mer enn vørterøl, og vi slang oss inn i en bil der jeg foret Finn en sjokoladebolle forkledd som hvetebolle. Han skal ha brukket seg flere ganger. Hjemme igjen fant jeg ut at jeg på en eller annen måte hadde klart å miste nøkkelkortet til rommet mitt, og da kontoret på universitetet selvfølgelig var stengt, ble jeg pent nødt til å legge meg på sofaen i stuen, der temperaturen var nede i 10 grader.

- Bartenderen forklarer oss likheten mellom bananer og A4-ark.

Jeg våknet først klokken 8 av at vaskedamen ba meg fjerne tingene mine fra bordet så hun kunne vaske det. Jeg har aldri gjort noe med så lite entusiasme før. Jeg våknet igjen klokken 10 av at hvem jeg trodde var Finn tok bilde av meg. Etter hjernen hadde skrudd seg på, fant jeg ut at det var Einar. Kanke klage.

- Jeg la meg med rufsete hår, og våknet med frisyren til Jason Priestly. Noen (vaskedamen) hadde drevet med fanteri.

Bilrace til glede for store og små

2007-09-26T21:18:00.000-07:00

I anledning at det endelig var blitt torsdag, ble det i The International Student Exchange Hall arrangert et bilrace av dimensjoner. Det vil si, veldig små dimensjoner. Men nok digresjoner. Etter stort press fra Einar og et samlet pressekorps, gikk Finn, Yuta og jeg til innkjøp av tre små radiostyrte biler, med den hensikt å stelle i stand et skikkelig bilræis oppå bordet i stuen.

- Guttene var så krye at ingen av dem fikk sove, før de flere dager senere gråt seg i søvn da nostalgien slo inn.

Etter mye om og men, ble deltagerne endelig enige om reglene for racet, og hvilken målform som skulle brukes av kommentator Bjarte. Klokken 22.18 var det hele i gang; Finn startet sterkt og lå til tider, med god hjelp fra sitt hemmelige våpen "flytte bilen med hånden", helt i tet.

- Finn prøver å få bilen til å bevege seg. Vi hadde ikke hjerte til å fortelle ham at han ikke kunne styre bilen med en tilfeldig plastbit han fant i vasken.

Men som ordtaket skal ha det til, juks er ikke vits når man spiller mot en maestro, og team HC dro i land seieren med god margin bak de to andre. Finn og Einar skulle ha det til at man måtte være først over målstreken for å vinne, men da vi ikke hadde avtalt dette på forhånd krevde jeg annullering av hele racet.

Skrivefeil

2007-09-26T09:34:00.000-07:00

En skrivefeil ble funnet i forrige innlegg. Undertegnede lot for en stokket stund fornuften flyte, og skrev "kjukke menn" istedenfor "tjukke menn". Jeg vet selvfølgelig at dette i de fleste land er utilgivelig, men i Japan kom det i 1951 en lov som tillot dette så lenge det ble rettet opp innen neste vårjevndøgn. Jeg velger å takke språkpolitiet på campus for deres flittige bruk av argusøyne, og tar sikte på å aldri la det gjenta seg igjen. Unsjyld.

Forsinket sumo-oppdatering

2007-09-23T22:16:00.000-07:00

For ikke lenge siden var vi på sumokamp. Egentlig er det en stund siden. Men jeg fant ikke minnepinnen som inneholdt brorparten av bildene fra den dagen før nå nettopp. Jeg er ram på glemming, så det kan godt hende at over 30% av alt jeg skriver er ting jeg underbevisst har funnet på. Let's get ready to stumble!

- Før en kamp kan begynne må dommeren (i hvit drakt) friske opp i MC-hammer walken sin, til sumobryternes store irritasjon

Wikipedia definerer sumobryting slik: Sumo (Sumō), er en kampsport av japansk opprinnelse, hvor to brytere, eller rikishi, møtes på en sirkulær arena ca. 4,55 meter i diameter. Sporten har urgamle tradisjoner og er selv i dag fylt med høyt kolesterol og incest.

- Sumokamper er ikke uten reklame, her i sin mest primitive form. Det var for øvrig Bjarte som stod bak ideen til den lyseblå banneren.

Einar, Bjarte, Espen og undertegnede skaffet oss billige billetter lang tid i forveien, og møtte opp som tente skolelys tidlig søndag morgen klokken 14. Der var vi vitne til store, tjukke menn, og deres kampsport sumobryting. Jeg har tidligere syntes sporten virket nokså kjedelig, men det viser seg å faktisk være utrolig spennende de få sekundene det står på. Det er snakk om ekstrem muskelstyrke som ligger skjult under fettlaget, og man kjenner det riste i bakken når de gyver løs på hverandre.

- Guttene ble aldri helt enige om hvilken av sumobryterne som hadde det mest balanserte synet på situasjonen i Kashmir-området.

Selv om et utrent øye ikke nødvendigvis kan se det, er det særdeles mye teknikk inne i bildet. Det finnes noe sånt som 61 måter å vinne en kamp på, og det er ikke sjelden man ser bittesmå smurfer legge 3 meter høye gargameller i bakken ved hjelp av ren teknikk.

Det er strengt forbudt å slå hverandre, og sumobrytere flest har tar dermed i bruk det som på japansk kalles "bitch-slapping", lenge trodd å være et engelsk uttrykk, men i virkeligheten en eldgammel teknikk som ble perfeksjonert av Japans andre keiser Tenmu i år 530 b.c.

- Selv ikke sumobryterne slapp unna Macarena-feberen som nok en gang herjet Tokyo.

Etter en lang dag med mye fett, kravlet vi oss hjemover igjen for å se til barnearbeiderne vi hadde på rommene våre.

Bytur med fatale konsekvenser

2007-09-23T05:40:00.000-07:00

Etter en beinhard uke med over én undervisningstime, bestemte The Sapporos seg for å dra ned til sentrum på hva som senere skulle bli kalt en "bytur med fatale konsekvenser" i denne bloggen. Ikke fordi noen døde, men fordi jeg ville kalle innlegget for det.

Her kommer fortsettelsen: Som en del av forberedelsene, fikk vi på oss lysende armbånd, et tegn på kulhet i Japan. Finn, Bjarte, Espen, Martin og undertegnede satte oss deretter i en nydelig innredet taxi, og fem mann som vi var, satt vi stappet som en kasse tomater på vei til New Hampshire. Vel fremme i Sapporos utelivsdistrikt Susukino (for øvrig det største underholdningsdistriktet utenfor Tokyo) fant vi veien til Tiki-tiki, et sted vi hadde fått anbefalt av over fire kilder.

Ryktene skulle nemlig ha det til at dette stedet serverte leskende drikker til overkommelige priser, og det stemte på en prikk. Det stemte faktisk enda mer enn som så; for 120 minutter med drikk-så-mye-du-vil kostet det 75 spenn per pers. For 90 min 50 per pers. Og for 10 min kostet det 4 kroner. Ja, det er sykt. Og vi gikk dessverre med på det.

Livserfarne som vi var, og med munnharpen godt skjult i munnviken, bestilte vi runde på runde, ofte kun med 2 minutters mellomrom. Til slutt ble det så bad at vi bestilte hver gang kelneren gikk forbi, selvom vi allerede hadde bestilt to runder som var på vei. Men da undertegnede for en stokket stund tok tempen på toalettlivet, bivånet han en spyende japaner, og tenkte som så: "Nok for være nok". 40 minutter senere kom vi oss videre.

Neste stopp var en liten bar ved navn Wawiwawa (husker ikke det egentlige navnet) som har plass til ca 10 mennesker, og er opphav til flere kjønnssykdommer enn Asbjørnsen og Moe. Det gjorde ingenting; stemningen er alltid god, og bartenderen verter opp med god drikke, eksistens og erter.

Skeive i skøytene og vaklende i vellingen, kom vi oss til siste stopp for kvelden, en karaokebar. Folk flest i Japan synger ikke karaoke offentlig, men i små avlukk, sammen med venner og desertører, og dette måtte vi prøve. Det ble to timer med iherdig sang, og mange tidløse klassikere. Jeg nevner: Billy Joel - My Life, Earth Wind and Fire - Boogie Wonderland, Scatman John - Scatmans World og 潮区文句　- 僕は大丈夫と申します.

Da klokken slo fem sa Finn, som var den mest edruelige i gjengen, "Hei dere, let's roll!". På taxituren hjem skjedde ingenting. Jeg liker å avslutte blogginnlegg with a bang.

Sapporo og Hokkaido Tokai Daigaku

2007-09-22T02:39:00.000-07:00

Yes folkens, omsider er jeg ankommet Hokkaido Tokai Daigaku; her skal jeg studere, mingle og lage kompott.

Vi er blitt innkvartert i på campus i noen ganske lekre rom, med blant annet seng, skrivebord, skap, do, dusj, kjøleskap og gulv. At rektor stod og tisset oppi vasken første gang jeg åpnet døren, gjorde meg bare positivt overrasket.

Uansett, universitetet ligger i et bittelite tettsted, som er en slags forstad til Sapporo by. Campus ligger oppå en knaus som overser hele byen, og rundt oss er det skog i alle kanter.

Det skjer veldig lite i nærområdet, men det er egentlig bare beroligende, og skulle man trenge pulserende byliv så ligger Sapporo kun 40 min unna.

Vi er åtte nordmenn som bor her, i tillegg til to japanere, og vi deler et svært fellesrom som er off limits for alle andre. Ganske chill. Vi snakker 4 sofaer, 2 spisebord, TV, Super Nintendo, PCer, et meget velutstyrt kjøkken, og gulv. God stemning, heter det.

Jeg avslutter innlegget med denne setningen.

Japanere for enhver smak

2007-09-18T22:17:00.000-07:00

Nå skal jeg fortelle dere om japanere. Det finnes mange japanere i Japan. Japan er det landet i verden der det bor flest japanere per innbygger. Japanere er i våre øyne veldig like, både utseendemessig og i oppførsel. Men de er også forskjellige, både utseendemessig og i oppførsel. Noen er sjenerte, andre litt sjenerte. Noen er høflige, andre veldig høflige.

Japanere pleier å lese bøker og gå i gaten. Noen japanere synger sanger. Det finnes japanske filmer i japan.

Her er noen japanere jeg har møtt:

1. Yusume og en annen fyr viss navn jeg har glemt. Bodde på samme hotell som meg; kunne engelsk og fransk, men jeg fikk dem til å holde seg til japansk. I bakgrunnen står klassekamerat Espen.

2. Kimura Koheis familie. Jeg ble kjent med en viss Kimura Kohei på 22 år fra Tokyo. Jeg spiste middag med ham og hans foreldre, et par i 50-årene som snakket flytende fransk. Faren var rund og god, og hva man gjerne kaller en kjernekar. Moren var høflig og interessert i alt. Jeg var solbrent i hele ansiktet.

3. Takeshi. Etternavn glemt. Stamgjest i min favorittbar i Ikebukuro, Tokyo. Profesjonell fotograf. Kunne ikke et ord engelsk, og samtalen gikk derfor sakte fremover på gebrokkent japansk. Jeg: trengte nytt belte.

4. Shimpei og Ken. Spilte i et band ved navn Uforia. Var på deres konsert sammen med 20 andre tilskuere. Var veldig glade i norske band. Uklart bilde, da speilrefleksen lå hjemme.

5. Selena. Faktisk ikke japaner, men engelskmann. Jeg kunne ha fått dere til å tro hun var japaner. Ble ufrivillig ikledd kimono. Derav blikket som skriker "hjelp meg, dette er überkleint".

Det var det jeg hadde å si om japanere for denne gang.

Harajuku - en fryd for sansene og for danskene

2007-09-04T05:33:00.000-07:00

Paa soendag var jeg i Harajuku, som er Tokyos cutting edge motedistrikt nummer 1. Her finner du klaer som vil bli populaere i Europa om 2 maaneder. Paa soendager er Harajuku ogsaa stedet der freeks and geeks drar for aa vise seg frem i sine kostymer, eller bare for aa drite seg ut. 10025 turister moeter ogsaa opp for aa ta bilde av dem, og jeg var ikke snauere enn at jeg valgte aa avlyse sambatimen og joine dem. That's the spirit.

Denne fyren tilboed folk aa slaa ham gratis. Mange takket ja.

Ingen liker Lolitaer like mye som Japan.

Samme som over. Hehe. Host.

Disse er ogsaa lolitaer.

Punching bag.

Hjortens eget paradis og kleinhetens band

2007-08-27T08:01:00.000-07:00

I Naara, som jeg besoekte i gaar, var det festival med japansk trommespill. Sykt fete trommer. I tillegg kom jeg i kontakt med hjortens konge. Ogsaa kjent som flere hjorter. De loeper fritt rundt, uredde for den hvite mann. Jeg bestemte meg for aa bli med dem hjem og lage suppe. Jeg merker dette innlegget ble veldig userioest. Det er fordi jeg er sinnsykt troett. Men hotellet lar meg ikke sjekke inn foer om 30 min, saa jeg bare sitter her og sloever.

Jeg var i kveld i en liten bar i Osaka som kalte seg selv for "The Cellar". OooOOo, saa flott navn de hadde funnet for seg selv! Uansett, jeg gikk inn, uvitende om hva som ventet. Jeg haapet jo paa en masse utlendingsentusiastiske japanere som ville kaste seg over meg, men istedet ble jeg moett av 4 overfulle australiere som satt og spilte daarlig gitar. Jeg bestilte en pils (da det er uhoeflig aa bare gaa ut), og satte meg ned.

Jeg tok i bruk mitt kleineste ansiktsuttrykk, en forsvarsmekanisme jeg laerte i forsvaret i 1992. Pluteslig stanset musikken, og en av dem spurte om jeg spilte noe instrument. Jeg sa nei. Hehe, flirte jeg. Inni meg. Men han bare fortsatte aa spoerre, saa jeg nevnte at jeg jo en gang i tiden hadde proevd meg paa trommenes instrument.

Fem minutter senere satt jeg bak et lite trommesett, og akkompagnerte deres drittspilling med bedritent trommespill, ikke saa ulikt den lille gutten til venstre. Han hadde iallefall en unnskyldning i at han bare var fire aar. Jeg graat innvendig, saa hardt faktisk at det rant ut av brystvortene mine. Etter to sanger, lot jeg som om mobilen ringte, og gikk ut mens jeg snakket norsk.

Jeg tok ingen bilder der, da jeg aldri vil bli paaminnet den opplevelsen igjen. Saa naar jeg tenker over det var det dumt av meg aa skrive om den her.

Dag 5 - Kyoto

2007-08-24T01:20:00.000-07:00

Onsdagen var siste dag i Tokyo foer min lille rundtur i Japan, og vaeret hadde bestemt seg for aa vaere helt grusomt. Sikkert 40 grader. Naar du maa skifte hotell, og drasser rundt paa 2 kofferter og 2 bagger, er det sykt chill. Men jeg fant til slutt et "Capsule Hotell' (se bildet) som funket.

Paa kvelden dro jeg til Park Hyatt Hotel Tokyo med Bjarte, til baren der Bill Murray og Scarlett Johansen var i Lost in Translation. Jeg har aldri opplevd slik service. Jeg bestilte en dobbel 31 aargammel Suntory til 6000 yen. Det var vaerdt hver oere. Jeg spiste ogsaa den beste Caesar-salaten i mitt liv. Gud saa bra! Og utsikten var Tokyos beste. Videre dro vi til Golden Guy, et bar-distrikt med over 200 bitte BITTEsmaa barer med plass til max 4 stk om gangen. Det er som aa vaere paa besoek hos noen, saa intimt er det. Mange av barene tillater ikke utlendinger, men vi fant en fin en som gjorde det, La Jetee het den, Tarantino var der visst for noen aar siden. Der kom vi endelig i snakk med noen japanere, og med litt pils innabords gaar alt mye lettere. Svaert vellykket kveld, hooooeyyy yeah very times greaat!

Jeg ankom Kyoto i gaar ettermiddag, og dro rett til mitt hotell. Det var en saakalt "Ryokan", et Japansk vertshus, med svaert enkel, japansk innredning. Kjempelite rom, men det funket helt fint. Den hadde til og med en Mitsubishi Electric-TV der man maatte legge paa penger for aa faa slaa den paa. Heeeeeywawoo!

Jeg orket ikke utforske noen templer den kvelden, saa jeg tok heller en liten bytur. Kyoto kommer ikke opp imot Tokyo eller Osaka naar det kommer til uteliv, men jeg maa innroemme det var mer behagelig aa ferdes paa gaten; ikke fullt saa mange mennesker, og litttt mindre lyd. Jeg stoette paa hva jeg trodde var en inder, men som var en engelskmann, og tok en pils, men han viste seg aa vaere en ignorant liten fjert, som bare var i Japan for aa klage paa alt og lukte urin. Jeg smoeg meg unna, og tok en tidlig kveld, da hotellet mitt har en innetid klokken 23.30, OOH!. Paa veien hjem saa jeg en vaskeekte Geisha i foelge med en aerverdig, gammel herremann med stokk. Det saa ut som de hadde det hyggelig, og jeg ville ikke oedelegge stemningen ved aa ta masse bilder. Han hadde sikkert drept meg uansett, da han maa ha vaert Yakuza. (< --- Bildet: Hvorfor jenten gjoer dette mot sin egen hund, vet jeg ikke. Stygt gjort.) Dagen i dag har jeg brukt paa templer, templer og atter templer. Swweeeet! Veldig fine saker. Jeg har ogsaa besoekt en masse hager i ekte japansk (!) stil. Ingenting er mer beroligende, trust me. Naa sitter jeg i the International Community Center. Det hadde jeg ikke trengt aa nevne, for det var ikke noe interessant. Wawo! Stikker naa. Snakkes! (Jeg snakker ikke til noen spesiell her, bare generelt.)

Dag　1　Tokyo

2007-08-20T17:35:00.001-07:00

Oy!　Dette　blir　en　kort　oppdatering　da　jeg　sitter　paa　en　manga-cafe　som　bruker　japansk　tastatur.　Det　tar　en　evighet　aa　skrive,　da　jeg　maa　lete　meg　frem,　og　trykker　jeg　paa　mellomrom　blir　teksten　om　til　tegn.　Uansett!

Flyreisen　gikk　som　en　droem,　sov　hele　veien,　og　naar　jeg　ikke　gjorde　det,　fantes　der　en　egen　skjerm　til　hver　passasjer,　der　man　kunne　velge　blant　ca　5　filmer,　og　１０　serier.　Lett.　Aa　komme　seg　inn　til　Tokyo　var　heller　ingen　kunst,　og　vips　saa　var　vi　paa　tidenes　hotellrom　med　dildoer　i　taket,　og　10　japanske　jenter　under　sengen.　Neida.　Det　var　et　helt　vanlig　rom.　Med　do　som　kunne　sprute　vann　i　bakenden.

Skal　skrive　litt　mer　fargerikt　saa　snart　jeg　kan　bruke　min　egen　maskin!　Da　blir　det　ogsaa　bilder　og　sake(r).　Hehe.

En bloggers erklæring

2007-08-12T15:36:00.000-07:00

Da har jeg omsider opprettet min Japan-blogg. Det stemmer. I denne bloggen skal jeg prøve å dokumentere min ferd til landet der solen står opp og månen står ned. Det har lenge vært en drøm for meg å dra dit, og nå skjer det skal du se! Ja. Uansett. Jeg vil legge ut en bråte med bilder, skrive litt her og der, og generelt være sykt fet.

Hvorvidt noen kommer til å lese denne bloggen er en helt annen sak. Det blir vel opp til hvor mye jeg promoterer den, og hvor interesserte folk faktisk er i å lese den. Merker dere hvor ydmyk jeg er? Ydmykhet skal visst være den nest beste måten å skaffe seg lesere på, etter selvironi.

Det er ved skrivende stund seks dager igjen til avreise, men det virker mer som syv. Det er fordi jeg ikke har lagt meg ennå. Det gjør jeg nå.

Yoroshiku onegaishimasu!