Jeg lar filmen snakke for seg selv.
søndag 14. oktober 2007
onsdag 10. oktober 2007
Kakebaking med despot i spissen
Det var onsdag kveld, og gjengen stod nok en gang samlet rundt stekepannen i påvente av at ovnen skulle bli varm. En mann i 20-årene ved navn Einar Goksøyr, hadde tatt seg inn på dormens premisser med en pose full av gulrøtter, philadelphia-ost, erfaringer, mel, sukker og nyheter fra Danmark om en ny energidrink.
"Sett dere ned, jeg skal lage en gulrotkake. Jeg gir dere nå hver deres oppgave."
Og det gjorde han med glans. Bjarte ble bedt om å spille Super Nintendo med mild interesse:
Jeg skulle speide etter Jesus Kristus, vår frelser:
Martin skulle forvrenge tid og rom, og begynne å spise kaken før kakebakingen i det hele tatt var påbegynt. Hendelsen inspirerte meg til å skrive en usann setning om bildet under:
Yuta skulle knekke en asjett i to ved hjelp av karate, en kampsport han aldri hadde lært seg. Men Einar insisterte på at alle stereotyper er sanne, og Yuta var så høflig at han ikke turte si nei. Han måtte sy fem sting, og kommer ikke til å bo med oss på tre uker, eller til Einar sier unnskyld:
Einar skulle holde på kakene helt til de hadde nok bakterier fra hånden hans til at folk bare var litt keene på kake. Slik ble fallhøyden mye mindre:
Jeg endte opp med å ikke spise kake, da den var oppspist innen jeg fikk fullført denne setningen.
"Sett dere ned, jeg skal lage en gulrotkake. Jeg gir dere nå hver deres oppgave."
Og det gjorde han med glans. Bjarte ble bedt om å spille Super Nintendo med mild interesse:
Jeg skulle speide etter Jesus Kristus, vår frelser:
Martin skulle forvrenge tid og rom, og begynne å spise kaken før kakebakingen i det hele tatt var påbegynt. Hendelsen inspirerte meg til å skrive en usann setning om bildet under:
Yuta skulle knekke en asjett i to ved hjelp av karate, en kampsport han aldri hadde lært seg. Men Einar insisterte på at alle stereotyper er sanne, og Yuta var så høflig at han ikke turte si nei. Han måtte sy fem sting, og kommer ikke til å bo med oss på tre uker, eller til Einar sier unnskyld:
Einar skulle holde på kakene helt til de hadde nok bakterier fra hånden hans til at folk bare var litt keene på kake. Slik ble fallhøyden mye mindre:
Jeg endte opp med å ikke spise kake, da den var oppspist innen jeg fikk fullført denne setningen.
mandag 8. oktober 2007
Japanere og lakris
Da folk flest var slitne etter torsdag, ble det til at alle (med det selvskrevne unntaket av norsk reklames wunderkind Bjarte) ble hjemme lørdag kveld. Det gikk for det meste i TV-titting (japansk sketch-show vi kunne le av da 80% av humoren var slapstick), kanjipugging og ymse small talk.
- 63% av alle japanere bruker PCen sin hovedsaklig til å se på standardskjermbakgrunnen til Windows XP.
- 63% av alle japanere bruker PCen sin hovedsaklig til å se på standardskjermbakgrunnen til Windows XP.Da klokken slo 12 bestemte AymEy seg for å hente fram litt aluminiumfolie med norsk smågodt oppi, og det ble stor suksess. Men så fant vår japanske forbundsfelle Aya det for godt å prøvesmake litt, og vi anbefalte henne å prøve lakrisbitene.
Her er tingen med japanere og lakris: Alle japanere i verden har to ting de virkelig hater:
1. Generaliseringer
2. Lakris
Av denne grunn finner man ikke lakris noe sted, og de færreste japanere har noensinne smakt på denne typen godteri. Men Aya ville gjerne forsøke, og resultatet kan dere lese i hennes ansikt:
Hun var på grensen til å kaste opp. Heldigvis ble vår andre japanske avhopper Yuta nysgjerrig på hva vi holdt på med, og fant ut at også han ville smake på den svarte massen. De to første sekundene trodde han at han elsket det, men det skiftet fort til avsky og selvmordstanker.
fredag 5. oktober 2007
Velkomstfesten - Del 1
Da vi ankom universitetet for tre uker siden, ble vi tidlig fortalt at vi en gang i fremtiden hadde tre ting å glede oss til: Å holde tale foran 40 japanere på en velkomstfest, holde et lite foredrag hos en videregåendeklasse og å ha høytlesing for barnehagebarn. I går var det første punkt på listen som stod for tur.
- Samtalepartneren til Einar hadde samme kveld tatt seks pinex forte, og insisterte på at Einar skulle drikke hans hjemmelagde juice.
Samtlige nordmenn, med unntak av norsk reklames maverick Bjarte, gruet seg som julenissen til julaften, og vi visste alle at uansett hvordan vi valgte å angripe dette, så ville det bli en pinlig affære av de sjeldne.
- Japansk stand-up er ikke som vanlig stand-up. Her snakket han om likheten mellom fargene gul og oransje.
En halvtime før velkomst ble vi møtt av våre såkalte mentorer, en gjeng go-happy japanere som hadde meldt seg frivillig til å være våre faddere dette semesteret. Jeg gruet meg mer til dette enn til selve talen, og med god grunn; for hvordan kan det ikke bli kleint å bli satt sammen med en helt ukjent person for så å bli kjent med vedkommende gjennom et språk du ikke snakker så bra? Ta med i beregningen at det ikke er lov med alkohol på universitetsområdet, så har du en den perfekte plan for et kleinspiel.
De andre forsikret meg på forhånd om at det umulig kunne bli så bad, man finner jo alltid et eller annet å snakke om, og dette er jo mennesker som frivillig har meldt seg opp, så de er sikkert sosialt fungerende folk.
Det interessante er at det faktisk ble 300% kleinere enn jeg hadde forestilt meg.
Jeg ble satt sammen med et særdeles søtt, lite japansk pikebarn på 20 herrens år, og tenkte først "allllriiiight, money in the baaank". Den tanken ble avbrutt av en pinlig stillhet på 10 sekunder før hun foreslo at vi skulle sette oss ned. Det gjorde vi.
10 sekunder splitter ny stillhet.
Jeg: Hvilke filmer liker du?
Hun: Harry Potter.
Jeg venter på utdyping. Den kommer ikke.
Jeg: Ok. Jeg har også sett de filmene. De er spennende. Liker du noen andre filmer?
Hun: Jeg vet ikke.
Jeg: Takk for at du iallefall prøver å holde denne samtalen i live.
Hun: Ingen årsak.
20 sekunder stillhet, der jeg venter på at hun skal spørre hvilke filmer jeg liker. Det gjør hun ikke.
Jeg: Stønn. Jeg liker japanske filmer.
Hun: Hvis jeg var et faktisk menneske, ville jeg ha tatt det utsagnet og brukt det til å lage en samtale som ikke er kjiipere enn å blø ihjel.
Jeg: Ok. Jeg ser på arket jeg har fått om deg at du har vært i Australia.
Hun: Ja det har jeg.
Jeg: Men herregud da tulling! Si noe mer enn bare grunnleggende info!
Hun: Nei.
20 sekunder uten at vi sier noe, mens jeg får tid til å misunne de andre som faktisk fikk mentorer som ikke lærte seg social skills fra en autist.
Jeg: Greit. Jeg får lyve for å holde dette i gang. Her kommer løgnen: Jeg har også vært i Australia.
Hun: Javel.
Jeg: Javel? Javel?! Men så spør om hva jeg gjorde da for svarte helvete!
Hun: Jeg velger å heller se ut av vinduet.
Etter 20 minutter ble vi avbrutt av vår kontaktperson Mark Hamilton, som beklaget at vi ikke kunne få tilbringe mer tid sammen. Vi dro i samlet flokk til velkomstrommet, der vi ble servert mat og alkoholfri drikke. Etter 10 minutter holdt vi våre taler, én etter én.
- Manuskriptet til talen min
Talen gikk helt ok, men jeg fikk etterpå høre at jeg så ut som et lik der jeg stod og kaldsvettet.
To being continued...
- Samtalepartneren til Einar hadde samme kveld tatt seks pinex forte, og insisterte på at Einar skulle drikke hans hjemmelagde juice.Samtlige nordmenn, med unntak av norsk reklames maverick Bjarte, gruet seg som julenissen til julaften, og vi visste alle at uansett hvordan vi valgte å angripe dette, så ville det bli en pinlig affære av de sjeldne.
- Japansk stand-up er ikke som vanlig stand-up. Her snakket han om likheten mellom fargene gul og oransje.En halvtime før velkomst ble vi møtt av våre såkalte mentorer, en gjeng go-happy japanere som hadde meldt seg frivillig til å være våre faddere dette semesteret. Jeg gruet meg mer til dette enn til selve talen, og med god grunn; for hvordan kan det ikke bli kleint å bli satt sammen med en helt ukjent person for så å bli kjent med vedkommende gjennom et språk du ikke snakker så bra? Ta med i beregningen at det ikke er lov med alkohol på universitetsområdet, så har du en den perfekte plan for et kleinspiel.
De andre forsikret meg på forhånd om at det umulig kunne bli så bad, man finner jo alltid et eller annet å snakke om, og dette er jo mennesker som frivillig har meldt seg opp, så de er sikkert sosialt fungerende folk.
Det interessante er at det faktisk ble 300% kleinere enn jeg hadde forestilt meg.
Jeg ble satt sammen med et særdeles søtt, lite japansk pikebarn på 20 herrens år, og tenkte først "allllriiiight, money in the baaank". Den tanken ble avbrutt av en pinlig stillhet på 10 sekunder før hun foreslo at vi skulle sette oss ned. Det gjorde vi.
10 sekunder splitter ny stillhet.
Jeg: Hvilke filmer liker du?
Hun: Harry Potter.
Jeg venter på utdyping. Den kommer ikke.
Jeg: Ok. Jeg har også sett de filmene. De er spennende. Liker du noen andre filmer?
Hun: Jeg vet ikke.
Jeg: Takk for at du iallefall prøver å holde denne samtalen i live.
Hun: Ingen årsak.
20 sekunder stillhet, der jeg venter på at hun skal spørre hvilke filmer jeg liker. Det gjør hun ikke.
Jeg: Stønn. Jeg liker japanske filmer.
Hun: Hvis jeg var et faktisk menneske, ville jeg ha tatt det utsagnet og brukt det til å lage en samtale som ikke er kjiipere enn å blø ihjel.
Jeg: Ok. Jeg ser på arket jeg har fått om deg at du har vært i Australia.
Hun: Ja det har jeg.
Jeg: Men herregud da tulling! Si noe mer enn bare grunnleggende info!
Hun: Nei.
20 sekunder uten at vi sier noe, mens jeg får tid til å misunne de andre som faktisk fikk mentorer som ikke lærte seg social skills fra en autist.
Jeg: Greit. Jeg får lyve for å holde dette i gang. Her kommer løgnen: Jeg har også vært i Australia.
Hun: Javel.
Jeg: Javel? Javel?! Men så spør om hva jeg gjorde da for svarte helvete!
Hun: Jeg velger å heller se ut av vinduet.
Etter 20 minutter ble vi avbrutt av vår kontaktperson Mark Hamilton, som beklaget at vi ikke kunne få tilbringe mer tid sammen. Vi dro i samlet flokk til velkomstrommet, der vi ble servert mat og alkoholfri drikke. Etter 10 minutter holdt vi våre taler, én etter én.
- Manuskriptet til talen minTalen gikk helt ok, men jeg fikk etterpå høre at jeg så ut som et lik der jeg stod og kaldsvettet.
To being continued...
onsdag 3. oktober 2007
Klassebildet
Hvis dere noensinne lurte på hvordan klassen min ser ut, så er det helt unødvendig å fortsette luringen. Hvorfor, lurer dere kanskje? Dere får grunnen her:
Øverst fra venstre: Lærer Hiromi, Espen, Finn, Einar, Bjarte, Martin
Nederst fra venstre: Pia, undertegnede, Aimee og lærer Ooyama.
Let the rampage begin.
Øverst fra venstre: Lærer Hiromi, Espen, Finn, Einar, Bjarte, MartinNederst fra venstre: Pia, undertegnede, Aimee og lærer Ooyama.
Let the rampage begin.
tirsdag 2. oktober 2007
En premie å dø for
I anledning bloggen min, erklæres nå eksistensen til en av de mest etterlengtede konkurransene siden Cuba-krisen*. Her er den, svart på hvitt:
Den personen/bedriften som er flinkest til å kommentere på bloggen min fra i dag (3. oktober) til den 10. november, vil den 11. november bli tilsendt noe lættis** rett fra Sapporo og til sin ringe bopel.
Det å være flink til å kommentere vil ikke si å bare pøse på med "Hei. Jeg spiser grå postei" på hver post. Det går nemlig ikke bare på antall kommentarer, men snarere på kvaliteten.
Undertegnede er langt fra misfornøyd med kommentarsmiingen hittil - mye konstruktivt og velformulert er blitt nedskrevet - dette er snarere et kynisk PR-stunt for å få de tause leserne der ute til å stå fram og fortelle sin historie. Jeg er her for dere, og denne bloggen har taushetsplikt.
Så hva er det du venter på? Kom igjen a rockerolf, sleng deg på og få fram din sterke mening***!
*Finn Tellefsen var først ute med sin konkurransen, men undertegnede fraskriver seg enhver anklage om plagiat. **Premien er ikke nødvendigvis en bil eller noe i samme prisklasse. *** Hvis De som følge av konkurransen merker symptomer på åreforsnævring eller akutt død, bes De vennligst kontakte Deres lege.
Den personen/bedriften som er flinkest til å kommentere på bloggen min fra i dag (3. oktober) til den 10. november, vil den 11. november bli tilsendt noe lættis** rett fra Sapporo og til sin ringe bopel.
Det å være flink til å kommentere vil ikke si å bare pøse på med "Hei. Jeg spiser grå postei" på hver post. Det går nemlig ikke bare på antall kommentarer, men snarere på kvaliteten.
Undertegnede er langt fra misfornøyd med kommentarsmiingen hittil - mye konstruktivt og velformulert er blitt nedskrevet - dette er snarere et kynisk PR-stunt for å få de tause leserne der ute til å stå fram og fortelle sin historie. Jeg er her for dere, og denne bloggen har taushetsplikt.
Så hva er det du venter på? Kom igjen a rockerolf, sleng deg på og få fram din sterke mening***!
*Finn Tellefsen var først ute med sin konkurransen, men undertegnede fraskriver seg enhver anklage om plagiat. **Premien er ikke nødvendigvis en bil eller noe i samme prisklasse. *** Hvis De som følge av konkurransen merker symptomer på åreforsnævring eller akutt død, bes De vennligst kontakte Deres lege.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
