Barnas dag er gledens dag

(OBS!!! Grunnet sinte foreldre på barneskolen vi besøkte, har jeg måttet fjerne alle bildene av barna. For all del, jeg skjønner de er nervøse. Tenk om en av mine norske venner leste bloggen, så seg ut en liten unge, på mirakuløst vis fant ut hva det het og hvor det bodde, kjøpte flybillett til 10 000 kroner, dro til Japan, tok enda et fly til Sapporo for så å kidnappe ungen. Jeeeesus. Takk for den.)

Forleden dag var en helt spesiell dag. Var det fordi det var en dag som alle andre? Nei! Det var fordi den skilte seg ut ved å være helt spesiell. Grunnen til at den var så spesiell var at vi dro på besøk hos en japansk barneskole. Det ble et møte med lykken som vi sent skulle glemme. Jeg husker det iallefall fremdeles veldig godt.

Som tidligere nevnt i den bloggen du ved lesende stund leser, hadde vi flere faste poster på agendaen som vi måtte gjennom. Noen av dere husker kanskje at jeg var på en videregående skole for en måneds tid siden, og selv om det hadde høy novelty-faktor, så var det nokså traumatiserende. Og til tross for at jeg selvfølgelig ikke hadde ventet noe like skremmende i møte med japanske åtte-åringer, så var jeg overhodet ikke forberedt på det jeg skulle oppleve.

Vi ankommer Sumikawa barneskole i 12.30-tiden japansk tid, og blir ønsket velkommen av en generisk japaner. Vi blir så bedt om å fjerne vårt skitne skotøy, og ta på de lekreste små tøfler i semsket skinn. Vi blir geleidet opp en trapp der vi hører en og annen stemme som hvisker "gaijin", som betyr utlending. Ville vi bli flådd levende av de små krabatene? Svaret på det spørsmålet får du i neste avsnitt.

Dette er neste avsnitt. Svaret er: nei. I det vi går innover gangen der klasserommene ligger, hører vi tramping sterkere enn den mest ivrige bøffelflokk, og i løpet av 0,3 sekunder er vi alle omringet av ca 100 bittesmå krabater, som alle skriker og ler og er så søte at vi ikke tror våre utenlandske øyne.

Vi klarte etter et par minutter med intens bading i barnas oppspilthet, å komme oss inn i klasserommene der vi skulle spise lunsj. Barna selv stod for serveringen så vel som konversasjonen. Da vi noen uker tidligere ble fortalt at det faktisk var 8-åringer vi skulle henge med, og ikke 5-åringer som planlagt, ble mange av oss skuffet, men i takt med den generelle japanske "virke-ti-år-yngre-enn-hva-man-egentlig-er"-stilen, var det akkurat som å være i en barnehage.


Noe vi fort fant ut var at det å snakke med små barn var langt lettere enn med voksne. De snakker saktere, med færre vanskelige ord, men hadde også tilsynelatende en forståelse for at vi kun hadde studert japansk en kort stund, og måtte bli behandlet som sådan.

- Bjarte var den eneste som ikke syntes det var noe gøy på skolebesøket. Eneste gangen norsk reklames enebårne sønn trakk på smilebåndet, var da en liten jente falt og slo seg så hardt at hun begynte å gråte.

Etter litt kulturutveksling (type "har dere toaletter i Norge?", "selv om du ikke er så høy, er alle andre i Norge over fire meter høye?"), og et utsøkt måltid bestående av tykke nudler, potetbåter dyppet i sukker, en eplebit og melk med fettprosent 20, var det på tide å øve litt på presentasjonen vår.

- Noen av de japanske elevene minnet mistenkelig mye om lærere. Ikke at dette bildet har noe med det å gjøre.

Vi skulle nemlig ikke bare være gjester i barnas magiske verden, planen var at vi også skulle vise dem det ypperste av norsk barnekultur. Hovednummeret vårt ville være "De tre bukkene Bruse" lest på japansk (dermed oversatt til norsk), og vi hadde alle fått hver vår del som vi skulle lese opp. Så etter et par minutter med gjennomgang, ble vi ført ned til verdens største gymsal der barna allerede satt som tente lys og avventet vår ankomst.


Etter en kort runde der vi alle introduserte oss selv som desertører, var det rett i gang med eventyropplesing. Jeg var så heldig å ha fått den delen der den største bukken Bruse tar helt av og eier trollet med sin ramme dissing og sin cocky attitude, og da jeg ikke hadde forberedt en norsk oversettelse måtte jeg ta den på sparket. Heldigvis skjønte ingen av ungene noe som helst, så i deres øyne er jeg fremdeles "onkel Hasse, den veltalende eventyroversetteren".

Etter eventyret var ferdig og barna hadde fått sin dose med spenning, skulle vi lære dem norske barnesanger. Ja, de var åtte år gamle, men husk det jeg sa om mental alder. Jeg var først ut i ilden, og hadde blitt tildelt tidenes døveste norske barnesang "Bæ bæ, lille lam", en sang som er i vår kollektive kulturbevissthet kun fordi den er så sykt enkel og innholdsløs at alle husker den etter første gjennomhøring. Etter å ha sunget den for dem, og forklart den komplekse handlingen ("hva sier du? Søndagsklær skal gis til mor i tillegg til søndagsklærne som det lille lammet nettopp har gitt til far? Dette var ukonvensjonelt, men jeg liker det."), skulle jeg få barna til å synge med. Og tingen med japansk er at de kun har fem vokaler som alle må henge sammen med en konsonant, noe som fører til at de fleste utenlandske språk får en veldig særegen språklyd når forsøkt uttalt. "To par strømper" blir for eksempel "Too paaru sutoromuperu", og det hele høres ganske bisart ut. Her er et utdrag fra min fonetiske gjennomgang:



Da jeg var ferdig, dro Finn i gang en tidløs "Er du veldig glad og vet det ja så klapp"-seanse, som barna så ut til å digge langt mer enn makkverket de nettopp hadde vært vitne til. Og da Martin kjørte på med sin selvkomponerte (i følge ham selv iallefall) "Hode, skulder, kne og deretter tå", var barna nærmest i ekstase. Aimee fikk oss stilsikkert i havn med sin "Mikkel rev", som når man tenker over det egentlig har en ganske sinnsforvirret tekst, ville barnas lykke ingen ende ta.

Etter sangene våre var gjennomgått, var det vår tur til å lære. Og som vi lærte! Først viste de oss den japanske versjonen av klappesangen jeg nevnte over, og deretter tidenes mest triste sang, som når sunget av barnestemmer kan smelte selv det kaldeste hjerte, ifølge Bjarte. Etter lekestunden var det på tide å sanke autografer, og barna lot ikke vente på seg. Jeg tror jeg må ha stått på samme sted i fem minutter og pøst ut med de flotteste underskrifter. Var virkelig helt surrealistisk. Men akk så gøy!

Som siste post for dagen ble vi alle bedt om å finne en stol; barna skulle nemlig synge sitt glansnummer. Det som fulgte var heeelt uvirkelig: Fra å stå som tente lys, stille som mus, brøt de alle ut i kraftig unison sang. Jeg er vant til at når barn synger, så er det vondstygt. De treffer sjeldent riktig tone, eier ikke samkjør og gir helt beng i alt som heter rytme. Ikke disse ungene. Alle sang klokkerent og unisont, og de mekket til og med en pitch-perfect annenstemme. Og dette sier jeg helt uten å kødde: Jeg ble rørt.

Og jeg var ikke den eneste som ble satt ut av sangen deres. Da vi gikk ut fra gymsalen var vi alle nærmest målløse av beundring. Jeg for min del glødet resten av dagen, så flott var det. Tenk deg at du sitter og smiler fra øre til øre. Gang så den følelsen med fem, og forestill deg at den følelsen bare ikke vil slippe taket. Det var virkelig uvanlig hyggelig.

- For et lengre utdrag av sangen, sjekk YouTube-klippet til Finn: Barna synger - Lang versjon

Jeg vil uten tvil si at denne dagen må være blant de virkelig store høydepunktene på turen. Japanske barn eier norske barn på alle mulige områder, og hadde det vært mulig å adoptere med meg en liten smårolling hjem til Norge så hadde jeg ikke nølt et nanosekund.

Helt fantastisk.


(Det som føler er et lite sammendrag på enkel japansk, til min lærer Hiromi, som er en ivrig leser av bloggene til Finn og meg. Da de færreste har den japanske språkpakken installert, vil det kanskje bare se ut som masse firkanter eller lignende:)

日本人までの小さい翻訳。

最近の訪問は絶対に面白かったんですよ！子供はみんなとてもかわいくて、いい子でした！日本の逗留の中で、これは一番面白い経験ですよ！招待してくれてありがとうございました！