Men bloggen var ikke død!

Etter femten uker uten oppdateringer vender denne bloggen omsider tilbake med braksuksess. Har vært mye å gjøre både fagmessig og sosialt, og all fritiden min har gått med på å konsentrere meg om å ikke oppdatere bloggen, men nå går vi inn i en ny storhetstid. Eventuelt en helt vanlig tid. Jeg orker ikke skrive mer i denne introduksjonen, så jeg bare går videre.

Byliv

Da vi hadde fri på fredag, valgte Bjarte, Einar, Martin og jeg å tilbringe kvelden i Sapporo sentrum. På en torsdag? Ja, vi hadde nemlig fri på fredag. Første stopp var på megarestauranten "Sapporo Beer Garden", et forhenværende ølbryggeri. Opplegget der er at man betaler ca 200 spenn for å spise og drikke så mye man vil, for så å forlate stedet så fort som mulig etter 90 minutter har passert.

- Jeg forsøkte febrilsk å vaske håret med det store kondomet som hang fra taket, men så forklarte Martin at det ikke var brukt, og dermed ubrukelig til mitt formål.

- Restauranten er blant annet kjent for at de bruker A1-ark som smekker. Jeg ble med ett tatt tilbake til min tid som 16-åring.

- Bjarte ble med ett tatt tilbake til sin tid som nyfødt. Einar bruker fremdeles smekke, så han forandret ikke ansiktsuttrykk.

- Smekkene hadde to funksjoner: 1. Stoppe sikkel fra å treffe Kashmir-genseren, og 2. Se ut som en superhelt når man tar turen til toalettet, som befant seg ca 100 meter unna der vi satt.

Maten gjorde godt, og maten gjorde vondt. Men den var veldig god, altså. Bjarte, for mange bedre kjent som norsk reklames antimaterie, kom på ideen å prøve ut den nye grammatikken vi hadde lært, og det ble til at vi alle skulle bruke to nye grammatiske konstruksjoner når vi henvendte oss til kelneren. Det hele viste seg å bli ganske så morsomt, og... hmmm. Blir vanskelig å få fram humoren i det, man måtte på en måte være der. Og ha studert japansk.

- Da Bjarte så hva vi andre gjorde med smekkene våre ble han veldig lei seg, men han snudde kjapt sorg til glede, og gjorde det samme som oss.

Gode og mette, og skeive i skøytene, fant vi oss en taxi med vårt navn skrevet på seg med små til mellomstore bokstaver. Hvor vi skulle? Til stamstedet, naturligvis. Shosukedon, eller bare "kiosken" på folkemunne, har etterhvert blitt en fast rasteplass på sene kvelder, og torsdag var intet unntak. Eller var det det? Nei.

- Da kvinnen til venstre på bildet spurte kameramannen om en sigarett (derav håndbevegelsen), foreslo Bjarte lynkjapt at jeg skulle sjekke om hans venstre skulder var en erogen sone. Bjarte gav opplevelsen thumbs up.

Etter et par timer med varmt i koppen mot kulde i kroppen, så vi oss ut en bowlinghall. Deretter spilte vi bowling i bowlinghallen. Jeg vant begge rundene med litt for god margin, mens de to andre tapte de to rundene med litt for god margin.

- Bjarte ble fryktelig lei seg da han ikke en eneste gang klarte å få ballen til å bevege seg, og brøt sammen...

...for så i neste øyeblikk å takke herren for at James Blunt er populær også på japanske bowlinghaller.

Kveldens siste stopp var en bar. Den lå i en gate.

- Jeg hadde prøvd å forklare at jeg ikke var keen på å bli sjekket opp av verken Martin eller Bjarte, men Martin trodde jeg var ironisk. Bjarte mente jeg var ikonisk.

SPECIAL FEATURE PRESENTATION

Konkurranse!

Det stemmer folkens! Jeg fyrer løs med konkurranse nummer to! Etter braksuksessen med den forrige, skulle det da bare mangle.

Så la ikke kommentarene ligge under snøscooteren! Kjør på og vær flink, så skal du se at du får noe kjekt når jeg kommer hjem.

Special Feature - Vinneren av konkurransen!

Yes, folkens. Da var det den tiden på året igjen. Vinneren av HCiJapan-konkurransen har endelig vunnet. Det var en hard vurderingsprosess, og undertegnede har lidd valgets kval opptil fire ganger.

Litt om hvordan jeg valgte vinneren

Som jeg nevnte da jeg først annonserte denne konkurransen, handlet det ikke bare om skrive flest kommentarer. Å nei nei nei. Kommentarene skulle i tillegg rangeres etter lengde, innhold, relevans, oppriktighet, positivitet, bruk av ironi og meta, glimt i øyet, hvor lite smisking som ble brukt, og egenart.

For å finne vinneren tok jeg så og karaktersatte hver enkelt kommentar, og satte poengene inn i en tabell. Tabellen ble så laminert og sendt til broren min, som så laminerte den på nytt og sendte den tilbake til meg.

Vinneren av konkurransen har hatt en knivskarp balanse mellom alle de nevnte kvalitetene; har en kommentar vært litt for kort så har vedkommende kompensert med glimt i øyet og egenart. Var ikke kommentaren så relevant så pøste vinneren på med positivitet og...lengde. Du tar poenget mitt.

Uansett.

Det var ingen tvil.

Det kunne bare være...

denne personen som vant:

Hun heter:

NINA BALE!

Gratulerer skal du ha! Det var jammen meg fortjent! Makan til bloggkommentatør har jeg aldri sett. DU ska' få no fint i posten du!


Når det er sagt, så har jeg en honourable mention som jeg syntes fortjente en trøstepremie. Vedkommende kom med i løpet ganske sent (grunnet dårlig PR fra undertegnede) og har langt i fra så mange posts som vinneren, men hver kommentar som denne personen postet har vært så mettet med innhold, så stappet med interesse og positivitet, så fylt til randen av relevans og humor, at jeg ikke kunne la det gå ubelønnet hen.

Jeg snakker selvfølgelig om Bård Backer-Owe! Av de seks kommentarene jeg gav karakter 6, hadde han tre av dem.

(Jeg får ikke skrudd av stor tekst, jeg vet ikke hva som har skjedd. Sorry.) Trøstepremie i posten, mann!

Jeg håper ingen føler seg forrådt; jeg har satt pris på hver eneste lille kommentar dere alle har gitt meg, og håper dere vil fortsette med aktiviteten! Flere av dere var farlig nære ved å stikke av med seieren!

Stay in school!

Hans Christian og de mystiske gjestene

En kveld denne uken, rundt klokken åtte, satt Hans Christian og så på film på pcen.

Plutselig banket det på døren.

Hans Christian fortet seg bort til døra og åpnet forsiktig.

Hva kunne det være for noe? Hans Christian kikket nærmere.

"Næmmen, så hyggelig!" tenkte Hans Christian og tok den forlatte stakkaren med seg inn på rommet, svøpte den og la den i en krybbe.

Senere i uka banket det nok en gang på. Hans Christian åpnet døren.

Var det bare en liten lurifaks som hadde holdt han for narr? Hans Christian stakk hodet ut av døra og kikket irritert ned i gangen for å se etter gjerningsmannen. Da oppdaget han noe.

"Hvem er du?" spurte Hans, "du ser ukjent ut."

-Jeg er dine nye underbukser.
-Underbukser? Det kjenner jeg godt til, men du ser litt annerledes ut enn han jeg kjenner.
-Du kjenner kanskje lillebrødrene mine 'Konvensjonell truse' I og II? Jeg er storebroren deres, 'Freakshow-truse'.
-Du ser vond ut, har du det bra?
-Butikken jeg bodde i behandlet meg ikke så greit, nei:

-Vil du være vennen min?
-Joda, det kan jeg godt. Men hvem brakte deg hit?
-Se på baksiden, da vel.

Og riktig nok; på baksiden var der festet en lapp:

"Vent med å dusje i to uker, ta på deg denne, og kom til rommet mitt klokken fire på natten, den 29. november. Dette blir vår lille hemmelighet, sånn som den gangen i Murmansk for to år siden. Hilsen FB."

Jeg ble naturlig nok livredd. Men jeg hadde ikke noe valg: dette var mitt selvpåførte lodd.

Dagstur til Otaru - Og så videre

Gutta boys hadde en riktig så hyggelig bytur på lørdan', der vi blant annet bedrev drikking av leske, maskeradeparade og *en tredje ting*. Jeg velger å ikke gå kvelden i sømmene, da Finn Bernhard på sedvanlig utmerket vis allerede har bloggført den.

- Eneste gangen det ble dårlig stemning var da Yuta disset karrieren til Steve Guttenberg. De skværet ikke opp før dagen derpå.

Jeg hadde planlagt å ta det rolig neste dag; sove litt, hvile litt, kanskje se en film eller to. Den gang ei. Klokken 09.45 om morgenen banker det på døren, og inn stepper en lysvåken Einar Goksøyr. Her følger samtalen som fulgte:

Einar: Hasse! Opp og stå! Vi skal ut på tuuuur?

HC: Hmmm? Hva?

Einar: Turururu!

HC: Men. Ehhmnmnjfrrhhh... Hvor mye er klokken?

Einar: Nesten 10!

HC: Men jeg la meg klokken 6. Hodet mitt kjennes som en pose med hodepine. Og jeg ser ut som det bildet jeg tok av meg selv da jeg hadde influensa for to år siden, og som jeg på tirsdag kommer til å legge ut på bloggen for å illustrere hvor jævlig det var å stå opp i dag.

Einar: Det der ble for meta. Andre del av forrige setning er usann.

- Ny dag, nye muligheter.

Full av solidaritet som jeg er, kom jeg meg omsider opp, og fikk kastet på meg fillene før det bar ut på biltur med Yuta og hans kumpan Fune. Destinasjon? Otaru, en gammel havneby ca 1 times biltur unna Sapporo. Da vi var godt på vei, ble vi fortalt at vi var nødt til å stoppe på en kiosk for å fikse noe. Så vi stoppet, og de to japanerne gikk inn for å lese tegneserier (true story!). Surrealistisk my ass.

- Einar var livredd for å ikke få med seg siste nytt om lusekofta til keiseren. (Sorry, fant ikke på noe bedre.)

Vi ankom omsider Otaru som viste seg å være en riktig så hyggelig liten by.

Vi snakker drøssevis av små, gamle murbygninger, og drøssevis av små, gamle japanere. Det var ikke så mye å gjøre der, men kjekt var det lell å gå litt rundt å samle inntrykk og ta bilder til bloggen.

- Einar trodde stolene utenfor butikken var en buss, og ble sittende i 35 minutter i påvente av at den skulle ta ham videre, videre til fantasiens land, der folk sitter på fantasibusser utenfor butikken R.O.B.


- Eieren av denne restauranten er sannsynligvis utstyrt med en god dose selvironi, i tillegg til engelskkunnskapene sine.


- På veien hjem valgte Einar å takke for turen på sin helt spesielle måte: En perfekt 1:3-modell av siden egen kropp.

Da skumringen meldte sin ankomst måtte vi innom den lokale dassen, kjent for sin klassiske musikk. Resultatet får du her:

En avsløring av de melodramatiske

I går satt jeg på en benk sammen med Bjarte, også kjent som norsk reklames fremste eksportartikkel, og kastet brød på mennesker. "Jeg har det så fint nå, måtte denne stunden aldri ta slutt" sa jeg, "nei, helt enig, dette må du virkelig foreviggjøre i bloggen din, Hasse" svarte han.

Med ett ble Bjarte helt stille. "Hva er det for noget? Trenger du mer amalgam?" spurte jeg forsiktig, mens jeg rettet på grammatikken min. Men intet svar ble meg gitt.

Og så videre. Er alt for sent til å gidde å skrive mer. Her kommer resultatet:

Bjarte var blitt til et av monstrene fra filmen The Descent.


Måtte deres drømmer for alltid bli assosiert med denne tilfeldige sammenligningen.

Nervøsitetens dag - The Aftermath

Da var det hele over. Ååå, så fantastisk det er. Åhåhåhå, dere har ingen anelse. Ahh, jeg kan puste lettet ut. Yes.

Jeg kom meg gjennom dagen med helsen i behold, og med mange fine erfaringer. Det siste ble jeg pålagt studentrådgiveren å skrive. Uansett, det gikk faktisk bedre enn forventet. Her er hva som skjedde:

1. Ankomst skolen, tale på stotrende engelsk fra rektor. Lite å si om det.

2. Velkomstlunsj sammen med elevene fra skolens internasjonale klubb. Poenget var at vi skulle mingle som på et coctailparty for trettenåringer, og bli kjent med smårollingene. Samtalene gikk som regel i "Hei", "Hva heter du?", "Å ja", "hehe" og "nå snur jeg meg vekk fra deg før dette blir alt for kleint".

3. Teseremoni i regi av elevene. Vi så på en jente lage te i ti minutter, for så å drikke te i ti minutter.

- Finn insisterte på å dirigere elevene etter sine egne syke teseremoniregler. Høflige som de var gikk de med på det meste, men rektor måtte gripe inn da han ba dem om å spytte i koppen hans.

4. Foredraget. The big kahuna. (Jeg går nå over i historisk presens for dramatisk effekt). Jeg blir ledsaget av min mentor (som jeg jo digger i minus endte grad) og en engelsklærer hvis ånde luktet verre enn undergangen på majorstuen t-bane-stasjon, til klasserommet der jeg skal tilbringe de neste 50 minuttene. I det jeg går inn blir jeg møtt med spontan applaus, som to sekunder senere forsvinner som dugg for solen. Til høyre, festet til tavlen, ser jeg tidenes største word art-banner der det står "Welcome to 1-5 Mr. Hans Christian."

- Skolen hadde brukt et halvt årsbudsjett på blekkpatroner til velkomsthilsenen min.

Det blir ganske stille, og alle øyne er på meg. Plutselig marsjerer en middelaldrende mann i grilldress inn i klasserommet, roper noe til elevene, hilser kjapt på meg, før han ber meg sette i gang med foredraget litt kjapt da vi har dårlig tid. Ikimashoo!

Innen jeg har stotret første setning, har halve klassen gått fra stillemodus til skrikemodus, og naturlig nok stopper jeg for å vente på at læreren ber dem om å roe seg. Jeg titter bort på klassestyreren der han står i hjørnet med sine egne perverse tanker, og skjønner at her er det ingen hjelp å få. Så jeg bare fortsetter, vel vitende at kun første rekke har mulighet til å høre meg.

- Det sies at et bilde inneholder 1000 ganger så mye informasjon som ett enkelt ord. Det passer nok bra, da det samme antall ord ble ytret fra elevene mens jeg prøvde å holde tale.

Ti minutter senere bestemmer jeg meg for å bare avslutte talen før tiden, da jeg ikke kan vente på å se hva elevene kan ha forberedt til meg. Og riktig nok, her skulle jeg eksponeres for alt fra kalligrafi og fnising, via japansk sjakk og humring, til matlaging og gapskratting.

- "Har du spist ris før?", "Har du sett spisepinner før?", "Har dere mat i Sverige?". Slike spørsmål valgte jeg å besvare med ordet "Nei" for å glede de små pikebarna. Her nyter jeg en nylaget klump med fett dyppet i soya.

Det hele var veldig surrealistisk, da alle øyne til en hver tid var rettet mot meg, og folk nærmest stod i kø for å bli tatt bilde med europeeren.

- Slapp av, det er nok Hasse til alle. Eller er det det?

Da omvisningen var over, kom en nokså lubben og sjenert jente, som hele timen hadde holdt seg for seg selv i et hjørne, bort til meg for å gi meg en gavepose med masse japanske treleker. Det virket som hun hadde forberedet seg siden i fjor på det hun skulle si, men alt jeg hørte var lav mumling.

Til slutt ble jeg bedt om å si noen ord til alle sammen, og da dette kom like uforberedt på meg som *noe annet som også kommer uforberedt på en*, ble det jeg sa ganske merkelig og kanskje uforståelig. Jeg tror det ble noe sånt som "takk for alle tingene dere viste meg var veldig interessant å få komme hit til dere er en flott gjeng."

- Class of '89, I'll never forget you.

Klokken 15.05 gikk jeg lettet og fornøyd ut av klasserommet, mens jeg nynnet "Ode to joy". Selvom det nok var en interessant opplevelse, akter jeg ikke å ta del i noe liknende igjen. Iallefall ikke på et par uker. Badung dishhh.

(PS. Nei, jeg innbiller meg ikke at skjegget ser bra ut for tiden, men jeg kan ikke klippe det grunnet konkurranse på dormen. Beklager at dere må se meg slik.)

Nervøsitetens dag

I dag er jeg nervøs. Vanvittig nervøs. Men glem ikke at jeg har en grunn til å være nervøs: I morgen skal jeg holde foredrag for en japansk videregåendeklasse, helt alene. Hvorfor, spør du kanskje? Jo, det er fordi universitetet har bestemt at vi vil ha godt av å ha minst én helt jævlig opplevelse mens vi er her.

- Japanske skolebarn har en tendens til å være mildt begeistret når de får besøk fra nordmenn. De pleier også å minne om illustrasjonsbilder funnet på Google, av japanske skolebarn som er mildt begeistret når de får besøk fra nordmenn.

Nå synes dere kanskje jeg virker negativ, og det kan godt hende dere har rett. Men husk dette: Japanske videregåendeelever er kjent for å fnise mer enn resten av Sørøst-Asia til sammen. Når de i tillegg sannsynligvis kun har sett europeere på TV, får du hva jeg liker å kalle *noe*.

- Dette er hva Reuters regner med at størrelsen på publikumet mitt vil være.

Det er bestemt at vi skal holde foredrag om vårt eget hjemland, som for tiden er Norge. Jeg er keen på å lage et interessant foredrag, men det er vanskelig når temaet er kjedelig, og språket mitt mer så det.

Heldigvis er jeg ikke alene om å grue meg; samtlige studenter, med unntak av norsk reklames svar på hva kjærlighetsbarnet til George Bernard Shaw og Truman Capote kunne ha blitt, Bjarte, går rundt og tripper på sine hender små i takk og bønn til deg.

Men det skal sies at det iallefall følger én god ting med alt dette: Elevbrevene. For en uke siden mottok vi nemlig hver vår konvolutt, fullstappet med brev skrevet av elevene vi skal møte, på den mest klomsete engelsken du kan forestille deg. Om du ikke har fantasi nok går det greit, for jeg har her laget min egen topp 5-liste med sitater fra brevene:


5.


4.

3.

2.

1.

Blir ikke bedre, spør du meg.

Halloween er best, til fest og hverdag og fest

I går, som dere muligens har fått med dere, var Halloweenenenes natt. Halloween er en helt spesiell dag. Her er wikipedias definisjon:

"Halloween er et engelsk navn på Allehelgensaften, det vil si natta før Allehelgensdag, den katolske minnefesten for Thor Arne Gvanestad og martyrer, og feiringa av denne kvelden. Ifølge engelsk tradisjon feires Halloween uten klær (nakent= «..een») den 31. oktober, dagen før 1. november, mens Allehelgensdagen eller "Dagen som ingen forbinder med noe religiøst lenger" i Norge er lagt til første søndag i november. Halloween har i vår tid særlig blitt markert i Alaska og Alger, der utkledte barn hver høst går fra hus til hus og tigger om mat og husly."

I denne anledning hadde skolens ledelse i samarbeid med IFA (organisasjonen for å gjøre det kleint for utenlandsstudenter) bestemt at det skulle bli en gedigen feiring, med brask og en anelse bram. Planen var at vi først skulle tilbake til rommet der vi hadde velkomstfesten vår, og henge litt med IFA, for så å dra tilbake til dormen vår og stelle i stand kalas.

- Finn hadde kledd seg ut som gruppen han hører på mest i disse dager: The Kids. "Dere tror kanskje jeg er ironisk, og gjør dette for å disse gruppen, men jeg elsker faktisk denne musikken og vil at dere skal respektere dette" skal han ha sagt i et intervju.

- Jeg kledde meg ut som min nabo Bjarte, og hadde på forhånd perfeksjonert min imitasjon av ham. Hvem er hvem på dette bildet? Hvis du vet svaret, si det høyt til deg selv.

Siden Halloween er den dagen i året flest mennesker kler seg ut, var ideen at vi alle skulle gjøre det. Dessverre var det dårlig med initiativ og lyst, så kun 5 av 40 gadd å gjøre det. Jeg var en av disse fem, og for det hyller jeg deg, HC.

- Oliver Kahn hadde også kledd seg ut som Bjarte.

Den første delen av festen ble som forventet en tour de force av kleinhet. Det ble faktisk til tider så uvanlig ubehagelig, at da ordføreren stakk sitt hode inn for å si hallo, utbrøt han: "Å, beklager, dette er jo ikke en halloweenfest, men settet til en David Lynch-film. Unnskyld forstyrrelsen, fortsett opptakene."

- Bjarte ble etterhvert så provosert over hvor uoppfinnsomme oppgavene til mimeleken var, at han spurte festplanleggerne (to jenter på 1,40) om de ville slåss på alvor.

Av aktivitetene som festplanleggingskomiteen hadde pønsket ut, nevner jeg matspising, saftdrikking, bingo (faktisk sant) og en mimelek med ord så vanskelige som "elefant", "fisking", "katt" og "se klein ut, uten å anstrenge deg". Da leken var ferdig, stod alle i ring uten å si noe, da ingen tok initiativ til å kåre en vinner. Da det omsider ble klart hvem som vant, skulle taperne få sin straff: Bli tatt bilde av mens de lager grimaser. Ouch. That's gotta hurt.

- Dette bildet er altså den grusomme straffen som det tapende laget måtte lide. Håper de aldri innfører denne metoden i Norge.

Andre delen av festen var langt hyggeligere. Vi stelte istand kalas med alskens musikk, drikke og spillopper, og det ble etterhvert særs god stemning i huset. Dessverre hadde jeg forrige gang vi var ute med IFA-folkene dratt noen pinlige dansemoves, og det resulterte i at hver gang jeg reiste meg fra en stol begynte japanerne å klappe i takt og rope "dances dances!". Til slutt måtte jeg bare gi dem hva de begjærte.

- Bjartes tvillingbror, Ronny, som lå i koma fra 1983 til 29. oktober i år, er på besøk denne uken. Her er han passe fornøyd etter å ha oppdaget at flasken har 1% alkoholinnhold.

- Einar valgte å ikke kle seg ut denne gangen - alt han gjorde var å bruke hansker på føttene. Ellers var alt som vanlig.

- Skolens mest opplyste lærer hadde valgt å ta med seg sine barn på den første delen av Halloween-festen. Jeg har uten tvil aldri sett så skuffede barn. Og jeg har sett særdeles mange skuffede barn i mitt liv.

Japanere er som kjent glade i å drikke, men de har en alkoholtolleranse på nivå med armhulen min. Og når da velmenende nordmenn som Espen skjenker dem med Fernet Branca, hender det de mister balansen og begynner å sveve:


Da klokken var fire, begynte folk å rusle, og denne karen kunne omsider begynne med morgengymnastikken. Neste dag våknet jeg klokken fem av nostalgien i mitt hjerte.

SPECIAL FEATURE PRESENTATION

"Besøk fra Planeten Goksøyr"

En film i én del