Bytur nummer to

Da fredagen endelig kom, og vi hadde vært gjennom en uke med sykt hard undervisning (les: det motsatte av sykt hard undervisning), var det på tide å bevege seg ut døren, ned veien, inn i bussen, inn på T-banen, og ut i Sapporos gater.

Gutta (i alfabetisk orden Bjarte, Finn og undertegnede) tok først inn på en såkalt Izakaya. En izakaya er en bar/restaurant, der maten er laget for å passe bra sammen med øl. Vi snakker billige grillspyd, shitake-sopp, kuk, kylling, kyllinglår, og la oss ikke glemme da Bjarte sa med sin kraftigste baritonstemme "Hmm, også tror jeg vi tar en porsjon med grisetarmer, siden jeg føler for å bestille den matretten i verden som har både verst smak, og verst konsistens." Sitatet kan være noe utbrodert for underholdningsverdiens skyld, men ikke nødvendigvis.

- Finn og Bjarte insisterte på at jeg skulle bruke så kraftig blitz så mulig. Det funket som regel veldig bra, som her.

Etter et par halvlitere, og tre-fire brekninger etter grisetarmespisingen, var det videre til neste sted. Vi dro tilbake til den bittelille baren jeg beskrev i forrige utelivspost, men denne gangen ble opplevelsen krydret av en 90-år gammel mann som syntes jeg så kald ut, og la et pledd over skuldrene mine. Det faktum at pleddet sikkert bestod av mer urin enn tekstilvev, gjorde meg kaldere enn jeg var fra før av.

- Bjarte prøver å døyve pleddets lukt av størknet urin ved å bli til et skyggevesen.

Etter en times tid hoppet vi videre til en enda mindre bar der vi var nødt til å stå for å overleve. Det var nå såpass sent på kvelden at også japsene var på druen, og det førte til mye konversasjon der jeg forstod ca 40% av det som ble sagt, men likevel nikket og smilte, og håpet det ikke var et spørsmål de nettopp hadde stilt meg. En middelaldrende mann i sixpence påpekte at jeg hadde ansiktsformen til en Okinawer, noe jeg ikke var enig i. En annen fyr sa jeg lignet på ham, og det førte til at samtlige gjester i baren tok opp mobilkameraene og febrilsk tok bilder av oss sammen.


Vi kastet oss ut på gaten og beinet bort til en 80-talls bar der vi kunne be bartenderen sette på musikkvideoer. Det gjorde vi. Etter litt progrock og en heftig 15-minutters trommesolo, hoppet vi videre til siste stopp som var nok en minibar, men her var bartenderen en uteligger som må ha vært et sted mellom 80 og 81 år. Han hadde ikke tunge, men ville likevel fortelle oss om alt mellom himmel og jord, og vi forstod faktisk mindre enn 0% av det han sa. Men særdeles hyggelig sted, må vite.



Siste stopp var en nokså fancy bar, der jeg ble nødt til å bestille en appelsinjuice for å holde koken. En av de to bartenderne kunne fransk, og ville gjerne snakke med meg. Problemet var at jeg for øyeblikket hadde vanskeligheter med å formulere tankene mine til ord, selv på norsk, og det endte bare med at vi småflirte litt og danset foxtrot. Han skulle fire år senere skrive en bok om vårt møte, og finne ut at det japanske markedet ikke var klar for hans muntre neo-eksistensialisme. 33 år gammel gav han opp forfatterkarrièren, og flyttet til Thailand der han ble totenschläger.

Ute på gaten igjen, vurderte vi å fortsette kvelden, men tanken på en varm seng fristet mer enn vørterøl, og vi slang oss inn i en bil der jeg foret Finn en sjokoladebolle forkledd som hvetebolle. Han skal ha brukket seg flere ganger. Hjemme igjen fant jeg ut at jeg på en eller annen måte hadde klart å miste nøkkelkortet til rommet mitt, og da kontoret på universitetet selvfølgelig var stengt, ble jeg pent nødt til å legge meg på sofaen i stuen, der temperaturen var nede i 10 grader.


- Bartenderen forklarer oss likheten mellom bananer og A4-ark.

Jeg våknet først klokken 8 av at vaskedamen ba meg fjerne tingene mine fra bordet så hun kunne vaske det. Jeg har aldri gjort noe med så lite entusiasme før. Jeg våknet igjen klokken 10 av at hvem jeg trodde var Finn tok bilde av meg. Etter hjernen hadde skrudd seg på, fant jeg ut at det var Einar. Kanke klage.

- Jeg la meg med rufsete hår, og våknet med frisyren til Jason Priestly. Noen (vaskedamen) hadde drevet med fanteri.

Bilrace til glede for store og små

I anledning at det endelig var blitt torsdag, ble det i The International Student Exchange Hall arrangert et bilrace av dimensjoner. Det vil si, veldig små dimensjoner. Men nok digresjoner. Etter stort press fra Einar og et samlet pressekorps, gikk Finn, Yuta og jeg til innkjøp av tre små radiostyrte biler, med den hensikt å stelle i stand et skikkelig bilræis oppå bordet i stuen.

- Guttene var så krye at ingen av dem fikk sove, før de flere dager senere gråt seg i søvn da nostalgien slo inn.

Etter mye om og men, ble deltagerne endelig enige om reglene for racet, og hvilken målform som skulle brukes av kommentator Bjarte. Klokken 22.18 var det hele i gang; Finn startet sterkt og lå til tider, med god hjelp fra sitt hemmelige våpen "flytte bilen med hånden", helt i tet.

- Finn prøver å få bilen til å bevege seg. Vi hadde ikke hjerte til å fortelle ham at han ikke kunne styre bilen med en tilfeldig plastbit han fant i vasken.

Men som ordtaket skal ha det til, juks er ikke vits når man spiller mot en maestro, og team HC dro i land seieren med god margin bak de to andre. Finn og Einar skulle ha det til at man måtte være først over målstreken for å vinne, men da vi ikke hadde avtalt dette på forhånd krevde jeg annullering av hele racet.

Skrivefeil

En skrivefeil ble funnet i forrige innlegg. Undertegnede lot for en stokket stund fornuften flyte, og skrev "kjukke menn" istedenfor "tjukke menn". Jeg vet selvfølgelig at dette i de fleste land er utilgivelig, men i Japan kom det i 1951 en lov som tillot dette så lenge det ble rettet opp innen neste vårjevndøgn. Jeg velger å takke språkpolitiet på campus for deres flittige bruk av argusøyne, og tar sikte på å aldri la det gjenta seg igjen. Unsjyld.

Forsinket sumo-oppdatering

For ikke lenge siden var vi på sumokamp. Egentlig er det en stund siden. Men jeg fant ikke minnepinnen som inneholdt brorparten av bildene fra den dagen før nå nettopp. Jeg er ram på glemming, så det kan godt hende at over 30% av alt jeg skriver er ting jeg underbevisst har funnet på. Let's get ready to stumble!

- Før en kamp kan begynne må dommeren (i hvit drakt) friske opp i MC-hammer walken sin, til sumobryternes store irritasjon

Wikipedia definerer sumobryting slik: Sumo (Sumō), er en kampsport av japansk opprinnelse, hvor to brytere, eller rikishi, møtes på en sirkulær arena ca. 4,55 meter i diameter. Sporten har urgamle tradisjoner og er selv i dag fylt med høyt kolesterol og incest.

- Sumokamper er ikke uten reklame, her i sin mest primitive form. Det var for øvrig Bjarte som stod bak ideen til den lyseblå banneren.

Einar, Bjarte, Espen og undertegnede skaffet oss billige billetter lang tid i forveien, og møtte opp som tente skolelys tidlig søndag morgen klokken 14. Der var vi vitne til store, tjukke menn, og deres kampsport sumobryting. Jeg har tidligere syntes sporten virket nokså kjedelig, men det viser seg å faktisk være utrolig spennende de få sekundene det står på. Det er snakk om ekstrem muskelstyrke som ligger skjult under fettlaget, og man kjenner det riste i bakken når de gyver løs på hverandre.

- Guttene ble aldri helt enige om hvilken av sumobryterne som hadde det mest balanserte synet på situasjonen i Kashmir-området.

Selv om et utrent øye ikke nødvendigvis kan se det, er det særdeles mye teknikk inne i bildet. Det finnes noe sånt som 61 måter å vinne en kamp på, og det er ikke sjelden man ser bittesmå smurfer legge 3 meter høye gargameller i bakken ved hjelp av ren teknikk.


Det er strengt forbudt å slå hverandre, og sumobrytere flest har tar dermed i bruk det som på japansk kalles "bitch-slapping", lenge trodd å være et engelsk uttrykk, men i virkeligheten en eldgammel teknikk som ble perfeksjonert av Japans andre keiser Tenmu i år 530 b.c.

- Selv ikke sumobryterne slapp unna Macarena-feberen som nok en gang herjet Tokyo.

Etter en lang dag med mye fett, kravlet vi oss hjemover igjen for å se til barnearbeiderne vi hadde på rommene våre.

Bytur med fatale konsekvenser

Etter en beinhard uke med over én undervisningstime, bestemte The Sapporos seg for å dra ned til sentrum på hva som senere skulle bli kalt en "bytur med fatale konsekvenser" i denne bloggen. Ikke fordi noen døde, men fordi jeg ville kalle innlegget for det.


Her kommer fortsettelsen: Som en del av forberedelsene, fikk vi på oss lysende armbånd, et tegn på kulhet i Japan. Finn, Bjarte, Espen, Martin og undertegnede satte oss deretter i en nydelig innredet taxi, og fem mann som vi var, satt vi stappet som en kasse tomater på vei til New Hampshire. Vel fremme i Sapporos utelivsdistrikt Susukino (for øvrig det største underholdningsdistriktet utenfor Tokyo) fant vi veien til Tiki-tiki, et sted vi hadde fått anbefalt av over fire kilder.


Ryktene skulle nemlig ha det til at dette stedet serverte leskende drikker til overkommelige priser, og det stemte på en prikk. Det stemte faktisk enda mer enn som så; for 120 minutter med drikk-så-mye-du-vil kostet det 75 spenn per pers. For 90 min 50 per pers. Og for 10 min kostet det 4 kroner. Ja, det er sykt. Og vi gikk dessverre med på det.


Livserfarne som vi var, og med munnharpen godt skjult i munnviken, bestilte vi runde på runde, ofte kun med 2 minutters mellomrom. Til slutt ble det så bad at vi bestilte hver gang kelneren gikk forbi, selvom vi allerede hadde bestilt to runder som var på vei. Men da undertegnede for en stokket stund tok tempen på toalettlivet, bivånet han en spyende japaner, og tenkte som så: "Nok for være nok". 40 minutter senere kom vi oss videre.


Neste stopp var en liten bar ved navn Wawiwawa (husker ikke det egentlige navnet) som har plass til ca 10 mennesker, og er opphav til flere kjønnssykdommer enn Asbjørnsen og Moe. Det gjorde ingenting; stemningen er alltid god, og bartenderen verter opp med god drikke, eksistens og erter.

Skeive i skøytene og vaklende i vellingen, kom vi oss til siste stopp for kvelden, en karaokebar. Folk flest i Japan synger ikke karaoke offentlig, men i små avlukk, sammen med venner og desertører, og dette måtte vi prøve. Det ble to timer med iherdig sang, og mange tidløse klassikere. Jeg nevner: Billy Joel - My Life, Earth Wind and Fire - Boogie Wonderland, Scatman John - Scatmans World og 潮区文句　- 僕は大丈夫と申します.


Da klokken slo fem sa Finn, som var den mest edruelige i gjengen, "Hei dere, let's roll!". På taxituren hjem skjedde ingenting. Jeg liker å avslutte blogginnlegg with a bang.

Sapporo og Hokkaido Tokai Daigaku

Yes folkens, omsider er jeg ankommet Hokkaido Tokai Daigaku; her skal jeg studere, mingle og lage kompott.


Vi er blitt innkvartert i på campus i noen ganske lekre rom, med blant annet seng, skrivebord, skap, do, dusj, kjøleskap og gulv. At rektor stod og tisset oppi vasken første gang jeg åpnet døren, gjorde meg bare positivt overrasket.


Uansett, universitetet ligger i et bittelite tettsted, som er en slags forstad til Sapporo by. Campus ligger oppå en knaus som overser hele byen, og rundt oss er det skog i alle kanter.





Det skjer veldig lite i nærområdet, men det er egentlig bare beroligende, og skulle man trenge pulserende byliv så ligger Sapporo kun 40 min unna.


Vi er åtte nordmenn som bor her, i tillegg til to japanere, og vi deler et svært fellesrom som er off limits for alle andre. Ganske chill. Vi snakker 4 sofaer, 2 spisebord, TV, Super Nintendo, PCer, et meget velutstyrt kjøkken, og gulv. God stemning, heter det.


Jeg avslutter innlegget med denne setningen.

Japanere for enhver smak

Nå skal jeg fortelle dere om japanere. Det finnes mange japanere i Japan. Japan er det landet i verden der det bor flest japanere per innbygger. Japanere er i våre øyne veldig like, både utseendemessig og i oppførsel. Men de er også forskjellige, både utseendemessig og i oppførsel. Noen er sjenerte, andre litt sjenerte. Noen er høflige, andre veldig høflige.

Japanere pleier å lese bøker og gå i gaten. Noen japanere synger sanger. Det finnes japanske filmer i japan.

Her er noen japanere jeg har møtt:



1. Yusume og en annen fyr viss navn jeg har glemt. Bodde på samme hotell som meg; kunne engelsk og fransk, men jeg fikk dem til å holde seg til japansk. I bakgrunnen står klassekamerat Espen.


2. Kimura Koheis familie. Jeg ble kjent med en viss Kimura Kohei på 22 år fra Tokyo. Jeg spiste middag med ham og hans foreldre, et par i 50-årene som snakket flytende fransk. Faren var rund og god, og hva man gjerne kaller en kjernekar. Moren var høflig og interessert i alt. Jeg var solbrent i hele ansiktet.


3. Takeshi. Etternavn glemt. Stamgjest i min favorittbar i Ikebukuro, Tokyo. Profesjonell fotograf. Kunne ikke et ord engelsk, og samtalen gikk derfor sakte fremover på gebrokkent japansk. Jeg: trengte nytt belte.


4. Shimpei og Ken. Spilte i et band ved navn Uforia. Var på deres konsert sammen med 20 andre tilskuere. Var veldig glade i norske band. Uklart bilde, da speilrefleksen lå hjemme.



5. Selena. Faktisk ikke japaner, men engelskmann. Jeg kunne ha fått dere til å tro hun var japaner. Ble ufrivillig ikledd kimono. Derav blikket som skriker "hjelp meg, dette er überkleint".


Det var det jeg hadde å si om japanere for denne gang.

Harajuku - en fryd for sansene og for danskene

Paa soendag var jeg i Harajuku, som er Tokyos cutting edge motedistrikt nummer 1. Her finner du klaer som vil bli populaere i Europa om 2 maaneder. Paa soendager er Harajuku ogsaa stedet der freeks and geeks drar for aa vise seg frem i sine kostymer, eller bare for aa drite seg ut. 10025 turister moeter ogsaa opp for aa ta bilde av dem, og jeg var ikke snauere enn at jeg valgte aa avlyse sambatimen og joine dem. That's the spirit.

Denne fyren tilboed folk aa slaa ham gratis. Mange takket ja.

Ingen liker Lolitaer like mye som Japan.

Samme som over. Hehe. Host.

Disse er ogsaa lolitaer.

Punching bag.