Bloggetiblugg, jeg elsker bugg

Etter noen uker med særdeles laber kommentering, tenkte jeg det var på sin plass å minne om at det nå er blitt helt gratis å kommentere, uansett kjønn, alder og borteboerstatus. Det minnes også om at konkurransen i aller høyeste grad er eksisterende.

Dere lurer sikkert på hvem som ved skrivende stund ligger an til å vinne. Det kan jeg røpe er:

Finn Tellefsen, som bor tre dører til høyre for meg (kjent blant annet for den enestående bloggen DiggInJapan). Kudos, young Squire!

- Finn feirer sin status som leder av konkurransen på sedvanlig vis.

Oppdatering med bismak av deilig deilig høst

Etter den fenomenale suksessen med forrige update, kommer her en statusoppdatering på livet mitt. Den som leser videre, vil få et sjeldent innblikk i mitt sinn, såvel som diverse bilder av ting som finnes.

Høsten har kommet for fullt her i Sapporo, den har faktisk kommet så langt på vei at den er på vei ut. På tirsdag fikk vi alle i oppdrag å dra ut og "finne høsten", og ta med noe fint tilbake for å vise til klassen. For faste lesere av denne bloggen skulle det ikke komme som noen overraskelse at vi blir behandlet som førskolebarn, og det ser ikke ut til å forandre seg med det første.

- Bjarte brukte inntil nylig tre timer hver dag på å skli nedover skolens gelendre baklengs, og en formidabel fanbase bygget seg sakte men sikkert opp. Til slutt måtte skoleledelsen be ham slutte, da det gikk utover de andre elevenes konsentrasjon, såvel som renheten til gelendrene.

Vi er alle enige om at vår lærer Hiromi er det snilleste, mest følsomme menneske vi har møtt; her om dagen skulle hun fortelle om hva hun liker å gjøre på fritiden, og det viste seg å være "lykkelig gråting, smiling og å tenke hyggelige tanker om andre mennesker."

- Sladrespeilet, den syvende statsmakt.

I andre nyheter så har Yuta, Espen og jeg startet vårt eget band. Yuta skal spille gitar, Espen bass og trommer, og jeg trommer og bass. Bandnavnet vårt, "King Strong" fikk vi på en bar, en sen fredagskveld av en japaner med engelskkunnskaper på nivå med en banan. Første bandøvelse ble en smule dritt, da det viste seg at for at vi skulle bruke skolens instrumenter så måtte to japanere ha oss under oppsyn. De fikk etterhvert tilnavnet "kleinhetens tempelriddere".




Finn, Bjarte og undertegnede dro ut på byen på fredag, og var seffern innom stamstedet Shosuken. For flere bilder fra stamstedet, sjekk Finns blogg: DiggInJapan.

- De nektet å la meg være med på bildet om jeg ikke viste det internasjonale tegnet for "jeg foretrekker fasttelefon framfor telegraf."

Etter noen timer med munter samtale, og femten "hva betyr *sett inn vanskelig japansk ord* ?", måtte vi innom McDoe, som for tiden har tidenes burger til salgs: MegaMac. Den er som en Big Mac, bare at den har to ekstra burgere, og mye høyere wow-faktor.

- MegaMac, a sight for sore eyes.

- Mengde glede i én MegaMac-bit: 56.

Vi var også innom en batting dome, et sted man drar for å slå baseball i flere timer i strekk. Det holdt med 10 minutter, da treffprosenten lå på under 0%. Seriøst.

Etter fullendt nedverdigelse, var vi keene på å dra videre, men Sapporo by var dessverre den kvelden oversvømt av amerikanske matroser, som alle tilsynelatende hadde bestemt seg for å gjøre utelivet kjiipt for alle andre. Etter fem timer med leting etter et bra sted å drikke, måtte vi gi tapt. Klokken var tross alt over elleve på kvelden.

Egenprodusert tegneserie for store og mellomstore

For et par uker siden satt klassen i klasserommet og nynnet på en melodi av Erik Bye. Vi ble med ett avbrutt av lærer Hiromi som med silkerøst erklærte at det ikke var snakk om å ikke ha enda en kosetime à la førskolen - Vi skulle nemlig lage vår egen tegneserie, der vi skulle bruke alle 28 punkter på grammatikkpensum til det fulle.

- Hiromi-sensei stjal en av gruppene sin tegneserie, og begynte å klusse bannetegn på dem med vannfast tusj, uten å se på arket.

Elevene lot ikke sitatene vente på seg:

Bjarte: "Tegneserie? Men jeg har jo ikke med meg antonymordboken! Uten den i ryggen er jeg så godt som ubrukelig."

Finn: "Er det greit om min tegneserie blir utformet som en fortsettelse av TV-serien "Joey", som dessverre ble kansellert alt for tidlig?"

Einar: "Håper ikke det jeg sier nå vil bli sitert i bloggen din, HC."


Etter en time med usammenhengende setninger, satte vi alle i gang. Jeg kom på lag med Einar Goksøyr Åsen, klassens tegneseriefantom #1. Vi bestemte oss for å tegne ca halvparten hver; plottet fikk form etter hvert som vi tegnet. Her er resultatet (klikk på bildet for å forstørre):


Oversettelse av rutene:

1.

Figuren til venstre (Einar): "God dag!"
Figuren til høyre (HC): "Vi har bestemt oss for å lage en tegneserie."

2.

Til venstre: "La oss lese uten å sove!"
Over: "Men først må vi bestemme hvem som skal være hovedkarakter."
Karaktene heter fra venstre: Professor Fisk, Herr Kjedelig, Herr Idiot, Tempelmannen og "Hvem er jeg?"-gutten.
Ruten i midten: "HVEM VIL VINNE?!"

3.

Reporteren til venstre: "Gratulerer!"
Professor Fisk: "Jeg klarte det!"
Skrevet på pokalen: "Enkleste-karakter-å-tegne-prisen."

4.

Einar: "Jeg kan tegne Professor Fisk på bare tre minutter!"
Fugl: "Det er jammen fort!"

5.

Mann øverst til venstre: "Jo mer du tegner den, jo raskere klarer du det!"
Professor Fisk: "Det betyr ikke nødvendigvis at alle nordmenn er flinke til å tegne fisker."

6.

Professor Fisk: "Dette vannet er det vanskelig å svømme i!"
Paven: "DET ER PAPIR, IKKE VANN!"

7.

Professor Fisk: "For no' tull! Det går vel ikke an!" (Ja, snakkeboblen tisser på paven.)

8.

Reporteren: "Da paven ble rasende, måtte Professor Fisk flykte."

9.

(Senere den dagen)
Professor Fisk inn i telefonrøret: "Vet du hvor jeg befinner meg?"

10.

Den levende grammofonen: "Jeg vet ikke hvem du er, professor Fisk, men jeg vet at du er i himmelen!"

11.

Professor Fisk: "Her er det jammen ensomt..."
Reporteren: Først da professor Fisk var ankommet himmelen fant han ut at alt som fantes der var luft."
Herr Kjedelig: "Kjedelig musikk."

12.

Professor Fisk tenker for seg selv: "Jeg burde dra tilbake til havet, men det vil ta laaang tid."

13.

Professor Fisk: "God dag, Tempelmannen. Lenge siden sist! Kan du la meg dra hjem?"
Tempelmannen: "Japansken min er ikke helt god; kan vi ta dette på engelsk?"
Professor Fisk: "Jeg vet ikke hvordan å formulere forespørselen min på engelsk, så jeg fortsetter på japansk."
Tempelmannen: "Javel. Faktisk så er Gud for tiden bortreist, så da er det jeg som bestemmer her. Hvis du spiser reporteren, så kan du dra hjem."
Professor Fisk: "Den er grei! Hjertelig takk. Unnskyld forstyrrelsen!"

14.

Reporteren: "Ikke drep meg!"
Under: "Professor Fisk spiste reporteren som en hai."

15.

Over: "Endelig: Professor Fisk var tilbake i havet."
Einar: "Vet du hvem den fisken er?"
HC: "Det er jo grammatikkfisken!"

Dett var dett. Usammenhengende? Ja. Mer form enn innhold? Definitivt. Et av de store litterære verk av det 21. århundre? Nei. Noe annet? Ja.

- De to rivaliserende bloggerne røk stadig i tottene på hverandre. Her krangler de om hvordan de på mest realistisk vis skal gjenskape en av kranglene for denne bloggen.

Takk for oppmerksomheten.

Massiv bildeoppdatering fra klasseturen (ja, det er vanlig med klassetur på universitetet).

- Forrige mandag dro vi på klassetur til området rundt Sapporo. Vi fikk en varm velkomst av den norske naturen.

- Denne vulkanen er den største vulkanen i hele området. Det finnes ikke andre enn den, men det er fortsatt et imponerende faktum. Jeg tror iallefall det var en vulkan. Nå ble jeg litt usikker.

- 80% av japanere har aldri sett en parkeringsplass før. Dermed blir de få som finnes til store turistattraksjoner. Denne er kjent for sin våte asfalt, og sin eksistens.

- Fra venstre og oppover: En utpønskende Ooyama sensei, en håpefull Hiromi sensei og en Finn som irriterer seg over at han ikke fikk være alene på bildet.

- Andre stopp på turen var en kilde som var kjent for sitt rene, gode vann. Vannet var særdeles forfriskende, og det var deilig å bare kunne drikke vannet som det var, uten noen form for preparering. Gratis vann som man kan drikke uten frykt for sykdom er det beste jeg vet.

- Vi stoppet ved en innsjø for å ha en fotoseanse. Finn hadde på veien lært seg en ny måte å se kul ut på bilder fra Ooyama-sensei, og fikk endelig prøvd det ut.

- Røde blader. Vanskelig å kommentere, egentlig.

- Tredje stopp på turen var i en spøkelseslandsby som tidligere var bostedet til over fem mennesker. Vulkanuttbruddet i 2000 satte en stopper for det. Jan Egeland kalte det "Den største humanitære katastrofen i vår tid."

- Man må benytte seg av de avlange, hvite steinene når man først kommer over dem. That's what she said.

- Finn ble rasende da vi fortalte ham at TV-serien "Joey" hadde blitt kansellert for over ett og et halvt år siden. Han lot det gå utover frøene i skålen.

- Bjarte som 16-åring joinet oss i skogen. Jeg har aldri sett en gladere laks.

- Høsten kjenner ingen grenser. Det gjør heller ikke kjedelighetsgraden i denne kommentaren.

- Selv dverger trenger et sted å bo når kulda setter inn.

- Jeg har fått forespørsel fra flere av dere om å fikse enda et klassebilde. Her.

- Einar og Finn i skjønn harmoni. Her planlegger de hvor de skal kaste redningsvesten til Finn. Han har alltid med seg vesten når han går utenfor dormen, i frykt for å komme i kontakt med vann. Denne dagen klarte han endelig å løsrive seg, om så bare for to timer.

- Dormen vår sett fra nordsiden. Størrelsesforhold: 1:4.

Operasjon gravenstein - En høstlig fotonovelle

For å åpne fotonovellen trengs et program som heter Adobe Reader, et program de fleste maskiner har installert. Skulle dette ikke vært tilfellet, tar programmet et drøyt minutt å nedlaste, og finnes gratis her: Adobe Reader

Det anbefales å lese den med ca 75 % oppløsning.

Her er novellen:

Enjoy!

BarbeQ over en lav sko

Da Bjarte og undertegnede fredag kveld var ute og tok tempen på byen med kvikksølvtermometer, ble vi helt plutselig invitert med på en privat fest/barbeque på utestedet til en kompis. Vi valgte å svare ved hjelp av ordet "ja", og på søndag fulgte vi opp med å faktisk dra dit. Det angret vi ikke på.

- Japans svar på Emil i Lønneberget klarte på mystisk vis å komme med på bildet øverst til høyre, og forsvant like fort som han ankom. Ingen visste hvem han var, men alle savnet ham veldig.

Der var det spis så mye/ drikk så mye du vil for en slikk og ingenting (les: penger, men ikke særlig mye), god stemning, ganske kjiip japansk musikk, og nok av hyggelige folk fra mange forskjellige nasjoner, utelukkende japanske.

Blant de inviterte var mange folk invitert; jeg nevner i fleng:

Okachin - Innehaver i den lille stambaren som lå vegg i vegg. Eneste forskjellen på kvelden hans var at han her var på den andre siden av veggen, ellers gjorde han akkurat det samme som han pleide ellers; spise grillspyd, skrive noveller og drikke halvlitere mens han lo og var lættis. Plutselig satte han igang og fyrte løs masse random engelske setninger som ikke hadde sammenheng med verden rundt ham. Vanskelig å beskrive hvor søtt det var.

- Okachin (til høyre) var i ferd med å slå til Bjarte som resultat av en gammel familiefeide, men ombestemte seg da han så kameraet, og inkorporerte sinnet sitt i bildet på mesterlig vis.

The disgruntled girl - En jente viss navn vi begge glemte så fort vi fikk høre det. Hun fikk tidlig etablert at hun var på utkikk etter kjæreste, gjerne europeer. Gjerne nordmann. Hun fikk alle de andre jentene til å si det samme, mens vi stod og nikket høflig. Resten av kvelden gikk med på at hun flørtet ved å prikke Bjarte på hånden, og da han reagerte og lurte på hva hun drev med, sa hun at hun bare ville ta på ham. Så fortsatte hun. Det er første gangen jeg har sett Bjarte skikkelig satt ut, og det varmet å få se Bjarte, medmennesket, og ikke bare Bjarte, mediemogulen.

- Bjarte insisterte på at han så perfekt ut fra alle vinkler, og ville ikke slutte å mase før jeg tok et bilde hengende fra taket. Han hadde rett.

Dan the man - Japaner som muligens har en liten skrue løs, men som likevel er en kongelig kis. Alltid veldig beskjeden, og blir til stadighet ledd av fordi han er så dum, men bare på en kjærlig måte. Etter litt leskende vann innenbords, fikk han sitt livs makeover inkl. maskara, og ble til kveldens primadonna.

- Etter makeoveren kunne Dan plutselig velge og vrake blant alle gutta.

Grunnet at vi hadde en klassetur neste dag, og måtte opp klokken 7, ble det en tidlig kveld. Det stoppet oss ikke i å være kule til siste sekund.

Wrist Returnable - The movie

Jeg lar filmen snakke for seg selv.

Kakebaking med despot i spissen

Det var onsdag kveld, og gjengen stod nok en gang samlet rundt stekepannen i påvente av at ovnen skulle bli varm. En mann i 20-årene ved navn Einar Goksøyr, hadde tatt seg inn på dormens premisser med en pose full av gulrøtter, philadelphia-ost, erfaringer, mel, sukker og nyheter fra Danmark om en ny energidrink.

"Sett dere ned, jeg skal lage en gulrotkake. Jeg gir dere nå hver deres oppgave."

Og det gjorde han med glans. Bjarte ble bedt om å spille Super Nintendo med mild interesse:


Jeg skulle speide etter Jesus Kristus, vår frelser:


Martin skulle forvrenge tid og rom, og begynne å spise kaken før kakebakingen i det hele tatt var påbegynt. Hendelsen inspirerte meg til å skrive en usann setning om bildet under:


Yuta skulle knekke en asjett i to ved hjelp av karate, en kampsport han aldri hadde lært seg. Men Einar insisterte på at alle stereotyper er sanne, og Yuta var så høflig at han ikke turte si nei. Han måtte sy fem sting, og kommer ikke til å bo med oss på tre uker, eller til Einar sier unnskyld:


Einar skulle holde på kakene helt til de hadde nok bakterier fra hånden hans til at folk bare var litt keene på kake. Slik ble fallhøyden mye mindre:

Jeg endte opp med å ikke spise kake, da den var oppspist innen jeg fikk fullført denne setningen.

Japanere og lakris

Da folk flest var slitne etter torsdag, ble det til at alle (med det selvskrevne unntaket av norsk reklames wunderkind Bjarte) ble hjemme lørdag kveld. Det gikk for det meste i TV-titting (japansk sketch-show vi kunne le av da 80% av humoren var slapstick), kanjipugging og ymse small talk.

- 63% av alle japanere bruker PCen sin hovedsaklig til å se på standardskjermbakgrunnen til Windows XP.

Da klokken slo 12 bestemte AymEy seg for å hente fram litt aluminiumfolie med norsk smågodt oppi, og det ble stor suksess. Men så fant vår japanske forbundsfelle Aya det for godt å prøvesmake litt, og vi anbefalte henne å prøve lakrisbitene.


Her er tingen med japanere og lakris: Alle japanere i verden har to ting de virkelig hater:

1. Generaliseringer
2. Lakris


Av denne grunn finner man ikke lakris noe sted, og de færreste japanere har noensinne smakt på denne typen godteri. Men Aya ville gjerne forsøke, og resultatet kan dere lese i hennes ansikt:


Hun var på grensen til å kaste opp. Heldigvis ble vår andre japanske avhopper Yuta nysgjerrig på hva vi holdt på med, og fant ut at også han ville smake på den svarte massen. De to første sekundene trodde han at han elsket det, men det skiftet fort til avsky og selvmordstanker.

Yuta lot vasken få ta del i all moroa.

Etter lakrisspisingen gav vi ham buksevann som plaster på såret.

Konkurransen

Minner om at konkurransen fremdeles eksisterer:

Konkurransen

That's the spirit!

Velkomstfesten - Del 1

Da vi ankom universitetet for tre uker siden, ble vi tidlig fortalt at vi en gang i fremtiden hadde tre ting å glede oss til: Å holde tale foran 40 japanere på en velkomstfest, holde et lite foredrag hos en videregåendeklasse og å ha høytlesing for barnehagebarn. I går var det første punkt på listen som stod for tur.

- Samtalepartneren til Einar hadde samme kveld tatt seks pinex forte, og insisterte på at Einar skulle drikke hans hjemmelagde juice.

Samtlige nordmenn, med unntak av norsk reklames maverick Bjarte, gruet seg som julenissen til julaften, og vi visste alle at uansett hvordan vi valgte å angripe dette, så ville det bli en pinlig affære av de sjeldne.

- Japansk stand-up er ikke som vanlig stand-up. Her snakket han om likheten mellom fargene gul og oransje.

En halvtime før velkomst ble vi møtt av våre såkalte mentorer, en gjeng go-happy japanere som hadde meldt seg frivillig til å være våre faddere dette semesteret. Jeg gruet meg mer til dette enn til selve talen, og med god grunn; for hvordan kan det ikke bli kleint å bli satt sammen med en helt ukjent person for så å bli kjent med vedkommende gjennom et språk du ikke snakker så bra? Ta med i beregningen at det ikke er lov med alkohol på universitetsområdet, så har du en den perfekte plan for et kleinspiel.


De andre forsikret meg på forhånd om at det umulig kunne bli så bad, man finner jo alltid et eller annet å snakke om, og dette er jo mennesker som frivillig har meldt seg opp, så de er sikkert sosialt fungerende folk.


Det interessante er at det faktisk ble 300% kleinere enn jeg hadde forestilt meg.

Jeg ble satt sammen med et særdeles søtt, lite japansk pikebarn på 20 herrens år, og tenkte først "allllriiiight, money in the baaank". Den tanken ble avbrutt av en pinlig stillhet på 10 sekunder før hun foreslo at vi skulle sette oss ned. Det gjorde vi.

10 sekunder splitter ny stillhet.

Jeg: Hvilke filmer liker du?
Hun: Harry Potter.

Jeg venter på utdyping. Den kommer ikke.

Jeg: Ok. Jeg har også sett de filmene. De er spennende. Liker du noen andre filmer?
Hun: Jeg vet ikke.
Jeg: Takk for at du iallefall prøver å holde denne samtalen i live.
Hun: Ingen årsak.

20 sekunder stillhet, der jeg venter på at hun skal spørre hvilke filmer jeg liker. Det gjør hun ikke.

Jeg: Stønn. Jeg liker japanske filmer.
Hun: Hvis jeg var et faktisk menneske, ville jeg ha tatt det utsagnet og brukt det til å lage en samtale som ikke er kjiipere enn å blø ihjel.
Jeg: Ok. Jeg ser på arket jeg har fått om deg at du har vært i Australia.
Hun: Ja det har jeg.
Jeg: Men herregud da tulling! Si noe mer enn bare grunnleggende info!
Hun: Nei.

20 sekunder uten at vi sier noe, mens jeg får tid til å misunne de andre som faktisk fikk mentorer som ikke lærte seg social skills fra en autist.

Jeg: Greit. Jeg får lyve for å holde dette i gang. Her kommer løgnen: Jeg har også vært i Australia.
Hun: Javel.
Jeg: Javel? Javel?! Men så spør om hva jeg gjorde da for svarte helvete!
Hun: Jeg velger å heller se ut av vinduet.


Etter 20 minutter ble vi avbrutt av vår kontaktperson Mark Hamilton, som beklaget at vi ikke kunne få tilbringe mer tid sammen. Vi dro i samlet flokk til velkomstrommet, der vi ble servert mat og alkoholfri drikke. Etter 10 minutter holdt vi våre taler, én etter én.

- Manuskriptet til talen min

Talen gikk helt ok, men jeg fikk etterpå høre at jeg så ut som et lik der jeg stod og kaldsvettet.


To being continued...

Klassebildet

Hvis dere noensinne lurte på hvordan klassen min ser ut, så er det helt unødvendig å fortsette luringen. Hvorfor, lurer dere kanskje? Dere får grunnen her:


Øverst fra venstre: Lærer Hiromi, Espen, Finn, Einar, Bjarte, Martin
Nederst fra venstre: Pia, undertegnede, Aimee og lærer Ooyama.

Let the rampage begin.

En premie å dø for

I anledning bloggen min, erklæres nå eksistensen til en av de mest etterlengtede konkurransene siden Cuba-krisen*. Her er den, svart på hvitt:

Den personen/bedriften som er flinkest til å kommentere på bloggen min fra i dag (3. oktober) til den 10. november, vil den 11. november bli tilsendt noe lættis** rett fra Sapporo og til sin ringe bopel.

Det å være flink til å kommentere vil ikke si å bare pøse på med "Hei. Jeg spiser grå postei" på hver post. Det går nemlig ikke bare på antall kommentarer, men snarere på kvaliteten.

Undertegnede er langt fra misfornøyd med kommentarsmiingen hittil - mye konstruktivt og velformulert er blitt nedskrevet - dette er snarere et kynisk PR-stunt for å få de tause leserne der ute til å stå fram og fortelle sin historie. Jeg er her for dere, og denne bloggen har taushetsplikt.


Så hva er det du venter på? Kom igjen a rockerolf, sleng deg på og få fram din sterke mening***!


*Finn Tellefsen var først ute med sin konkurransen, men undertegnede fraskriver seg enhver anklage om plagiat. **Premien er ikke nødvendigvis en bil eller noe i samme prisklasse. *** Hvis De som følge av konkurransen merker symptomer på åreforsnævring eller akutt død, bes De vennligst kontakte Deres lege.