Den aller siste oppdateringen! MEGA BLOWOUT!

Hahahahahahahahaha!

Dere trodde bloggen var død! Dere trodde jeg ikke hadde mer å by på! Dere tok FEIL! Hahaha...ha. Whatever.

Ja. Bloggen har vært død i over to måneder. DØD, sier jeg dere. Men har den egentlig det? Ja, det har den i aller høyeste grad.


Hvorfor? Det er kanskje spørsmålet dere stiller dere. Noen vil kanskje spørre "hvor?" eller "hvem?", men det er "hvorfor?" som er det store spørsmålet. Svaret er at jeg siden Sapporo har hatt alt for mye å gjøre. Den siste måneden i Japan var så mettet med innhold og inntrykk at bare tanken på å presse det inn i en blogg gjorde meg skjelven. Etter jeg kom hjem tenkte jeg naturligvis at det ville være kjekt med en epilog, noen siste ord for å sette punktum i eventyret om Hasses ferd i Japanland, men jeg orket ikke. Minnene var for ferske. Jeg savnet dette vindunderlige landet så altfor altfor meget. Å skulle oppsummere det med skrevne ord ville ha brunget meg til tårer. Billedlig talt, altså.

Så, for to uker siden bestemte jeg meg omsider. Noe måtte gjøres. Men det kunne ikke bare bli en tradisjonell oppdatering der jeg skrev om hvorfor jeg ikke hadde skrevet noe på så lenge, sånn som jeg skriver nå. Det måtte bli noe mer. Derfor satte jeg igang med mitt mest ambisiøse prosjekt hittil:

Jeg skulle gifte meg med den amerikanske skuespilleren Tom Arnold.

Neida. Det jeg egentlig satte igang med var en film. En film som skulle oppsummere hovedtråden i hele oppholdet. En film som skulle gi deg, leseren, eventuelt lytteren om du er blind og får dette opplest for deg, et endelig inntrykk av hvordan det er å bo i Japan i fem måneder.

Det skulle ikke bli enkelt. I løpet av hele oppholdet tok jeg i overkant av 7500 bilder, og over 300 filmsnutter. Bare det å se gjennom alt sammen skulle ta lang, lang tid. Så lang tid, faktisk, at man fremdeles jobber med å finne en tidsenhet som kan måle en slik ekstrem mengde med tid. Da dette var gjort skulle alt settes sammen i en slags kronologisk rekkefølge. Dette tok også tid. Så skulle det finnes musikk som stod til alle kapitlene, og som også viste hvor sinnssykt god musikksmak jeg har. Deretter skulle jeg bruke ca seks dager på å komprimere alt ned til en menneskelig størrelse, noe som skulle vise seg å være alt annet enn lett grunnet min PC som ble satt sammen lenge før Ludvig den fjortende sluttet å bruke bleier.


Men nå er vi her. Den er ferdig. Filmen som skal avslutte bloggen som jeg i løpet av disse fem månedene har blitt så glad i.

Den hadde jo ikke vært noe om det ikke var for dere. Eller, jo, det hadde den. Den hadde blitt akkurat like fin, men jeg vil uansett si at deres innspill og kommentarer gjorde det desto mer artig å skrive. Min hatt går av til dere alle.


Så her er den. Filmen jeg i løpet av denne posten har hypet alt for høyt opp i skyene.

Og den er lang.


Veldig lang.


Værsågod, og takk for meg.



HC i Japan - Spillefilmen


(Dere vil komme til en side der dere først må skrive inn en kode som står oppført der. Så må dere vente i 50 sekunder før dere kan trykke på "download". Selve nedlastingen vil nok også ta litt tid. Men tålmodighet er som kjent gull. Om noen skulle ha problemer med å laste ned, ta kontakt!)

Jada, bare vent!

Gi meg et par dager til da vel! Hehehehehehe!

Hang in there!

Oppdatering kommer senere i kveld! Bare vent! Bare vent! Inntil videre kan dere kose dere med denne lille oppdateringen. Dette blir siste setning, nyt den mens dere kan.

Hva som skjer i Sapporo for tiden

Etter mas fra diverse retninger, oppdaterer jeg nå bloggen til tross for at jeg ikke har noe jeg vil skrive om. Så i frykt for å vanne den ut, kommer nå en oppdatering der jeg kommer til å dykke litt i arkivene, og vinkle hva som skjedde forrige uke på en lettbeint måte. I mangel på egne bilder har jeg sett meg nødt til å bruke illustrasjonsbilder. Jeg tviler på at dette vil gjøre bloggen verken mer dårlighetsfokusert eller mer usannhetsorientert; alle bildene som er brukt representerer en versjon av livet vårt som er så tett opptil virkeligheten som overhodet mulig.

Mandag

Etter en helg fylt med vill festing og diverse rampestreker, ble vi mandag morgen irettesatt av en middelaldrende dame i pistasjegrønn bluse. Hun mente det hadde vært å gå over streken da vi knuste lårhalsen hennes og strødde den utover gulvet, foran den hvite sofaen. Melinda (helt til venstre på bildet) begynte å gråte da hun fikk vite at gardinene var laget av gammel hud.


Tirsdag

Pia hadde tirsdag morgen familien sin på besøk , og hang med oss hele dagen. Hennes far, øverst til høyre, viste Finn at det går an å få 100% på "I wanna rock and roll all night" på guitar hero 3, og hennes nevø Ricky Richard (nederst til venstre) hadde danseoppvisning sammen med Pia samme kveld, der de viste at verken Jitterbug, West Coast Swing, eller the Melbourne Shuffle var gått av moten her i gården.


Onsdag

Broren til Finn, som hadde bodd på rommet til Espen siden vi kom hit, begynte å gå alle på nervene. I timene pleide han å gå fra person til person og klype dem i øret så hardt at de begynte å smile urealistisk for illustrasjonskameramannen, slik at bildet egentlig burde være ubrukelig. Finnrs, som var hans pikenavn, måtte til slutt bli tvangsdeportert etter trøbbel med myndighetene.


Torsdag

Som seg hør og bør dro vi alle ut på den lokale sushi-restauranten og spiste hva Japan liker å kalle "sushi". Aschehougs og Gyldendals store norske leksikon definerer sushi på denne måten:

'Sushi ("su:Si/)er Japans nasjonalrett og består av ris blandet med eddik, sammen med diverse toppinger (for eksempel vann eller luft. (Det er en vanlig misoppfattelse blant nordmenn at all sushi inneholder eller består av rå fis. Det er ikke direkte feil, rå fis er ofte en viktig ingrediens, men altså ingen fellesnevner.) Sushi gjorde sitt inntog i Skandinavia og Norge for noen minutter siden, da som en trend i urbane strøk. Akkurat nå er retten mye mer vanlig og akseptert, og mange nordmenn har begynt å lage sushi for egen hånd, med livet som innsats.'

Det ble et riktig så fint restaurantbesøk, særlig siden Cory (svart genser i midten) i kjent stil sedvanlig disket opp med sine akkurat passe freidige anekdoter til Melinda (til venstre). Dessverre begynte etterhvert Jake (hvit skjorte) å føle seg neglisjert av alle andre enn Belinda, så han dro hjem. Dødsbra kveld, folkens! (Du vet hva jeg mener, Cory! Hehehe).


Fredag

Da skoleuken endelig var ferdig, feiret de fleste av oss med å vise vår patriotisme såvel som våre rosa linskjorter til resten av verden.


De fleste av oss dro ut for å snu byen på hodet, men Einar var nødt til å bli hjemme og vise en tilfeldig gutt hvordan å bruke en datamaskin. Han angret resten av livet på kombinasjonen marineblå/rødrosa.

Lørdag

Bakfull som en person som kvelden før var ute og drakk, brukte Bjarte lørdagsettermiddagen på å catche up med sine venner fra Getty Images, og da særlig Ryan.

Søndag

Som vanlig startet jeg dagen med at en dame gav meg appelsinjuice mens i bakgrunnen en tilfeldig mann med akkurat passe grått hår leste en avis som var like stor som hele overkroppen hans. Min venninne Cloe (til venstre) og jeg smilte fra øre til øre fordi livet rett og slett var perfekt den morgenen.


En av de flotteste ukene i hele oppholdet var over, og en ny en med flere muligheter enn du kan telle på en finger lå foran meg. Alt som manglet var at jeg fikk oppdatert bloggen:

Barnas dag er gledens dag

(OBS!!! Grunnet sinte foreldre på barneskolen vi besøkte, har jeg måttet fjerne alle bildene av barna. For all del, jeg skjønner de er nervøse. Tenk om en av mine norske venner leste bloggen, så seg ut en liten unge, på mirakuløst vis fant ut hva det het og hvor det bodde, kjøpte flybillett til 10 000 kroner, dro til Japan, tok enda et fly til Sapporo for så å kidnappe ungen. Jeeeesus. Takk for den.)

Forleden dag var en helt spesiell dag. Var det fordi det var en dag som alle andre? Nei! Det var fordi den skilte seg ut ved å være helt spesiell. Grunnen til at den var så spesiell var at vi dro på besøk hos en japansk barneskole. Det ble et møte med lykken som vi sent skulle glemme. Jeg husker det iallefall fremdeles veldig godt.

Som tidligere nevnt i den bloggen du ved lesende stund leser, hadde vi flere faste poster på agendaen som vi måtte gjennom. Noen av dere husker kanskje at jeg var på en videregående skole for en måneds tid siden, og selv om det hadde høy novelty-faktor, så var det nokså traumatiserende. Og til tross for at jeg selvfølgelig ikke hadde ventet noe like skremmende i møte med japanske åtte-åringer, så var jeg overhodet ikke forberedt på det jeg skulle oppleve.

Vi ankommer Sumikawa barneskole i 12.30-tiden japansk tid, og blir ønsket velkommen av en generisk japaner. Vi blir så bedt om å fjerne vårt skitne skotøy, og ta på de lekreste små tøfler i semsket skinn. Vi blir geleidet opp en trapp der vi hører en og annen stemme som hvisker "gaijin", som betyr utlending. Ville vi bli flådd levende av de små krabatene? Svaret på det spørsmålet får du i neste avsnitt.

Dette er neste avsnitt. Svaret er: nei. I det vi går innover gangen der klasserommene ligger, hører vi tramping sterkere enn den mest ivrige bøffelflokk, og i løpet av 0,3 sekunder er vi alle omringet av ca 100 bittesmå krabater, som alle skriker og ler og er så søte at vi ikke tror våre utenlandske øyne.

Vi klarte etter et par minutter med intens bading i barnas oppspilthet, å komme oss inn i klasserommene der vi skulle spise lunsj. Barna selv stod for serveringen så vel som konversasjonen. Da vi noen uker tidligere ble fortalt at det faktisk var 8-åringer vi skulle henge med, og ikke 5-åringer som planlagt, ble mange av oss skuffet, men i takt med den generelle japanske "virke-ti-år-yngre-enn-hva-man-egentlig-er"-stilen, var det akkurat som å være i en barnehage.


Noe vi fort fant ut var at det å snakke med små barn var langt lettere enn med voksne. De snakker saktere, med færre vanskelige ord, men hadde også tilsynelatende en forståelse for at vi kun hadde studert japansk en kort stund, og måtte bli behandlet som sådan.

- Bjarte var den eneste som ikke syntes det var noe gøy på skolebesøket. Eneste gangen norsk reklames enebårne sønn trakk på smilebåndet, var da en liten jente falt og slo seg så hardt at hun begynte å gråte.

Etter litt kulturutveksling (type "har dere toaletter i Norge?", "selv om du ikke er så høy, er alle andre i Norge over fire meter høye?"), og et utsøkt måltid bestående av tykke nudler, potetbåter dyppet i sukker, en eplebit og melk med fettprosent 20, var det på tide å øve litt på presentasjonen vår.

- Noen av de japanske elevene minnet mistenkelig mye om lærere. Ikke at dette bildet har noe med det å gjøre.

Vi skulle nemlig ikke bare være gjester i barnas magiske verden, planen var at vi også skulle vise dem det ypperste av norsk barnekultur. Hovednummeret vårt ville være "De tre bukkene Bruse" lest på japansk (dermed oversatt til norsk), og vi hadde alle fått hver vår del som vi skulle lese opp. Så etter et par minutter med gjennomgang, ble vi ført ned til verdens største gymsal der barna allerede satt som tente lys og avventet vår ankomst.


Etter en kort runde der vi alle introduserte oss selv som desertører, var det rett i gang med eventyropplesing. Jeg var så heldig å ha fått den delen der den største bukken Bruse tar helt av og eier trollet med sin ramme dissing og sin cocky attitude, og da jeg ikke hadde forberedt en norsk oversettelse måtte jeg ta den på sparket. Heldigvis skjønte ingen av ungene noe som helst, så i deres øyne er jeg fremdeles "onkel Hasse, den veltalende eventyroversetteren".

Etter eventyret var ferdig og barna hadde fått sin dose med spenning, skulle vi lære dem norske barnesanger. Ja, de var åtte år gamle, men husk det jeg sa om mental alder. Jeg var først ut i ilden, og hadde blitt tildelt tidenes døveste norske barnesang "Bæ bæ, lille lam", en sang som er i vår kollektive kulturbevissthet kun fordi den er så sykt enkel og innholdsløs at alle husker den etter første gjennomhøring. Etter å ha sunget den for dem, og forklart den komplekse handlingen ("hva sier du? Søndagsklær skal gis til mor i tillegg til søndagsklærne som det lille lammet nettopp har gitt til far? Dette var ukonvensjonelt, men jeg liker det."), skulle jeg få barna til å synge med. Og tingen med japansk er at de kun har fem vokaler som alle må henge sammen med en konsonant, noe som fører til at de fleste utenlandske språk får en veldig særegen språklyd når forsøkt uttalt. "To par strømper" blir for eksempel "Too paaru sutoromuperu", og det hele høres ganske bisart ut. Her er et utdrag fra min fonetiske gjennomgang:



Da jeg var ferdig, dro Finn i gang en tidløs "Er du veldig glad og vet det ja så klapp"-seanse, som barna så ut til å digge langt mer enn makkverket de nettopp hadde vært vitne til. Og da Martin kjørte på med sin selvkomponerte (i følge ham selv iallefall) "Hode, skulder, kne og deretter tå", var barna nærmest i ekstase. Aimee fikk oss stilsikkert i havn med sin "Mikkel rev", som når man tenker over det egentlig har en ganske sinnsforvirret tekst, ville barnas lykke ingen ende ta.

Etter sangene våre var gjennomgått, var det vår tur til å lære. Og som vi lærte! Først viste de oss den japanske versjonen av klappesangen jeg nevnte over, og deretter tidenes mest triste sang, som når sunget av barnestemmer kan smelte selv det kaldeste hjerte, ifølge Bjarte. Etter lekestunden var det på tide å sanke autografer, og barna lot ikke vente på seg. Jeg tror jeg må ha stått på samme sted i fem minutter og pøst ut med de flotteste underskrifter. Var virkelig helt surrealistisk. Men akk så gøy!

Som siste post for dagen ble vi alle bedt om å finne en stol; barna skulle nemlig synge sitt glansnummer. Det som fulgte var heeelt uvirkelig: Fra å stå som tente lys, stille som mus, brøt de alle ut i kraftig unison sang. Jeg er vant til at når barn synger, så er det vondstygt. De treffer sjeldent riktig tone, eier ikke samkjør og gir helt beng i alt som heter rytme. Ikke disse ungene. Alle sang klokkerent og unisont, og de mekket til og med en pitch-perfect annenstemme. Og dette sier jeg helt uten å kødde: Jeg ble rørt.

Og jeg var ikke den eneste som ble satt ut av sangen deres. Da vi gikk ut fra gymsalen var vi alle nærmest målløse av beundring. Jeg for min del glødet resten av dagen, så flott var det. Tenk deg at du sitter og smiler fra øre til øre. Gang så den følelsen med fem, og forestill deg at den følelsen bare ikke vil slippe taket. Det var virkelig uvanlig hyggelig.

- For et lengre utdrag av sangen, sjekk YouTube-klippet til Finn: Barna synger - Lang versjon

Jeg vil uten tvil si at denne dagen må være blant de virkelig store høydepunktene på turen. Japanske barn eier norske barn på alle mulige områder, og hadde det vært mulig å adoptere med meg en liten smårolling hjem til Norge så hadde jeg ikke nølt et nanosekund.

Helt fantastisk.


(Det som føler er et lite sammendrag på enkel japansk, til min lærer Hiromi, som er en ivrig leser av bloggene til Finn og meg. Da de færreste har den japanske språkpakken installert, vil det kanskje bare se ut som masse firkanter eller lignende:)

日本人までの小さい翻訳。

最近の訪問は絶対に面白かったんですよ！子供はみんなとてもかわいくて、いい子でした！日本の逗留の中で、これは一番面白い経験ですよ！招待してくれてありがとうございました！

Men bloggen var ikke død!

Etter femten uker uten oppdateringer vender denne bloggen omsider tilbake med braksuksess. Har vært mye å gjøre både fagmessig og sosialt, og all fritiden min har gått med på å konsentrere meg om å ikke oppdatere bloggen, men nå går vi inn i en ny storhetstid. Eventuelt en helt vanlig tid. Jeg orker ikke skrive mer i denne introduksjonen, så jeg bare går videre.

Byliv

Da vi hadde fri på fredag, valgte Bjarte, Einar, Martin og jeg å tilbringe kvelden i Sapporo sentrum. På en torsdag? Ja, vi hadde nemlig fri på fredag. Første stopp var på megarestauranten "Sapporo Beer Garden", et forhenværende ølbryggeri. Opplegget der er at man betaler ca 200 spenn for å spise og drikke så mye man vil, for så å forlate stedet så fort som mulig etter 90 minutter har passert.

- Jeg forsøkte febrilsk å vaske håret med det store kondomet som hang fra taket, men så forklarte Martin at det ikke var brukt, og dermed ubrukelig til mitt formål.

- Restauranten er blant annet kjent for at de bruker A1-ark som smekker. Jeg ble med ett tatt tilbake til min tid som 16-åring.

- Bjarte ble med ett tatt tilbake til sin tid som nyfødt. Einar bruker fremdeles smekke, så han forandret ikke ansiktsuttrykk.

- Smekkene hadde to funksjoner: 1. Stoppe sikkel fra å treffe Kashmir-genseren, og 2. Se ut som en superhelt når man tar turen til toalettet, som befant seg ca 100 meter unna der vi satt.

Maten gjorde godt, og maten gjorde vondt. Men den var veldig god, altså. Bjarte, for mange bedre kjent som norsk reklames antimaterie, kom på ideen å prøve ut den nye grammatikken vi hadde lært, og det ble til at vi alle skulle bruke to nye grammatiske konstruksjoner når vi henvendte oss til kelneren. Det hele viste seg å bli ganske så morsomt, og... hmmm. Blir vanskelig å få fram humoren i det, man måtte på en måte være der. Og ha studert japansk.

- Da Bjarte så hva vi andre gjorde med smekkene våre ble han veldig lei seg, men han snudde kjapt sorg til glede, og gjorde det samme som oss.

Gode og mette, og skeive i skøytene, fant vi oss en taxi med vårt navn skrevet på seg med små til mellomstore bokstaver. Hvor vi skulle? Til stamstedet, naturligvis. Shosukedon, eller bare "kiosken" på folkemunne, har etterhvert blitt en fast rasteplass på sene kvelder, og torsdag var intet unntak. Eller var det det? Nei.

- Da kvinnen til venstre på bildet spurte kameramannen om en sigarett (derav håndbevegelsen), foreslo Bjarte lynkjapt at jeg skulle sjekke om hans venstre skulder var en erogen sone. Bjarte gav opplevelsen thumbs up.

Etter et par timer med varmt i koppen mot kulde i kroppen, så vi oss ut en bowlinghall. Deretter spilte vi bowling i bowlinghallen. Jeg vant begge rundene med litt for god margin, mens de to andre tapte de to rundene med litt for god margin.

- Bjarte ble fryktelig lei seg da han ikke en eneste gang klarte å få ballen til å bevege seg, og brøt sammen...

...for så i neste øyeblikk å takke herren for at James Blunt er populær også på japanske bowlinghaller.

Kveldens siste stopp var en bar. Den lå i en gate.

- Jeg hadde prøvd å forklare at jeg ikke var keen på å bli sjekket opp av verken Martin eller Bjarte, men Martin trodde jeg var ironisk. Bjarte mente jeg var ikonisk.

SPECIAL FEATURE PRESENTATION

Konkurranse!

Det stemmer folkens! Jeg fyrer løs med konkurranse nummer to! Etter braksuksessen med den forrige, skulle det da bare mangle.

Så la ikke kommentarene ligge under snøscooteren! Kjør på og vær flink, så skal du se at du får noe kjekt når jeg kommer hjem.

Special Feature - Vinneren av konkurransen!

Yes, folkens. Da var det den tiden på året igjen. Vinneren av HCiJapan-konkurransen har endelig vunnet. Det var en hard vurderingsprosess, og undertegnede har lidd valgets kval opptil fire ganger.

Litt om hvordan jeg valgte vinneren

Som jeg nevnte da jeg først annonserte denne konkurransen, handlet det ikke bare om skrive flest kommentarer. Å nei nei nei. Kommentarene skulle i tillegg rangeres etter lengde, innhold, relevans, oppriktighet, positivitet, bruk av ironi og meta, glimt i øyet, hvor lite smisking som ble brukt, og egenart.

For å finne vinneren tok jeg så og karaktersatte hver enkelt kommentar, og satte poengene inn i en tabell. Tabellen ble så laminert og sendt til broren min, som så laminerte den på nytt og sendte den tilbake til meg.

Vinneren av konkurransen har hatt en knivskarp balanse mellom alle de nevnte kvalitetene; har en kommentar vært litt for kort så har vedkommende kompensert med glimt i øyet og egenart. Var ikke kommentaren så relevant så pøste vinneren på med positivitet og...lengde. Du tar poenget mitt.

Uansett.

Det var ingen tvil.

Det kunne bare være...

denne personen som vant:

Hun heter:

NINA BALE!

Gratulerer skal du ha! Det var jammen meg fortjent! Makan til bloggkommentatør har jeg aldri sett. DU ska' få no fint i posten du!


Når det er sagt, så har jeg en honourable mention som jeg syntes fortjente en trøstepremie. Vedkommende kom med i løpet ganske sent (grunnet dårlig PR fra undertegnede) og har langt i fra så mange posts som vinneren, men hver kommentar som denne personen postet har vært så mettet med innhold, så stappet med interesse og positivitet, så fylt til randen av relevans og humor, at jeg ikke kunne la det gå ubelønnet hen.

Jeg snakker selvfølgelig om Bård Backer-Owe! Av de seks kommentarene jeg gav karakter 6, hadde han tre av dem.

(Jeg får ikke skrudd av stor tekst, jeg vet ikke hva som har skjedd. Sorry.) Trøstepremie i posten, mann!

Jeg håper ingen føler seg forrådt; jeg har satt pris på hver eneste lille kommentar dere alle har gitt meg, og håper dere vil fortsette med aktiviteten! Flere av dere var farlig nære ved å stikke av med seieren!

Stay in school!