Hjortens eget paradis og kleinhetens band

I Naara, som jeg besoekte i gaar, var det festival med japansk trommespill. Sykt fete trommer. I tillegg kom jeg i kontakt med hjortens konge. Ogsaa kjent som flere hjorter. De loeper fritt rundt, uredde for den hvite mann. Jeg bestemte meg for aa bli med dem hjem og lage suppe. Jeg merker dette innlegget ble veldig userioest. Det er fordi jeg er sinnsykt troett. Men hotellet lar meg ikke sjekke inn foer om 30 min, saa jeg bare sitter her og sloever.

Jeg var i kveld i en liten bar i Osaka som kalte seg selv for "The Cellar". OooOOo, saa flott navn de hadde funnet for seg selv! Uansett, jeg gikk inn, uvitende om hva som ventet. Jeg haapet jo paa en masse utlendingsentusiastiske japanere som ville kaste seg over meg, men istedet ble jeg moett av 4 overfulle australiere som satt og spilte daarlig gitar. Jeg bestilte en pils (da det er uhoeflig aa bare gaa ut), og satte meg ned.

Jeg tok i bruk mitt kleineste ansiktsuttrykk, en forsvarsmekanisme jeg laerte i forsvaret i 1992. Pluteslig stanset musikken, og en av dem spurte om jeg spilte noe instrument. Jeg sa nei. Hehe, flirte jeg. Inni meg. Men han bare fortsatte aa spoerre, saa jeg nevnte at jeg jo en gang i tiden hadde proevd meg paa trommenes instrument.

Fem minutter senere satt jeg bak et lite trommesett, og akkompagnerte deres drittspilling med bedritent trommespill, ikke saa ulikt den lille gutten til venstre. Han hadde iallefall en unnskyldning i at han bare var fire aar. Jeg graat innvendig, saa hardt faktisk at det rant ut av brystvortene mine. Etter to sanger, lot jeg som om mobilen ringte, og gikk ut mens jeg snakket norsk.

Jeg tok ingen bilder der, da jeg aldri vil bli paaminnet den opplevelsen igjen. Saa naar jeg tenker over det var det dumt av meg aa skrive om den her.