Bytur nummer to

Da fredagen endelig kom, og vi hadde vært gjennom en uke med sykt hard undervisning (les: det motsatte av sykt hard undervisning), var det på tide å bevege seg ut døren, ned veien, inn i bussen, inn på T-banen, og ut i Sapporos gater.

Gutta (i alfabetisk orden Bjarte, Finn og undertegnede) tok først inn på en såkalt Izakaya. En izakaya er en bar/restaurant, der maten er laget for å passe bra sammen med øl. Vi snakker billige grillspyd, shitake-sopp, kuk, kylling, kyllinglår, og la oss ikke glemme da Bjarte sa med sin kraftigste baritonstemme "Hmm, også tror jeg vi tar en porsjon med grisetarmer, siden jeg føler for å bestille den matretten i verden som har både verst smak, og verst konsistens." Sitatet kan være noe utbrodert for underholdningsverdiens skyld, men ikke nødvendigvis.

- Finn og Bjarte insisterte på at jeg skulle bruke så kraftig blitz så mulig. Det funket som regel veldig bra, som her.

Etter et par halvlitere, og tre-fire brekninger etter grisetarmespisingen, var det videre til neste sted. Vi dro tilbake til den bittelille baren jeg beskrev i forrige utelivspost, men denne gangen ble opplevelsen krydret av en 90-år gammel mann som syntes jeg så kald ut, og la et pledd over skuldrene mine. Det faktum at pleddet sikkert bestod av mer urin enn tekstilvev, gjorde meg kaldere enn jeg var fra før av.

- Bjarte prøver å døyve pleddets lukt av størknet urin ved å bli til et skyggevesen.

Etter en times tid hoppet vi videre til en enda mindre bar der vi var nødt til å stå for å overleve. Det var nå såpass sent på kvelden at også japsene var på druen, og det førte til mye konversasjon der jeg forstod ca 40% av det som ble sagt, men likevel nikket og smilte, og håpet det ikke var et spørsmål de nettopp hadde stilt meg. En middelaldrende mann i sixpence påpekte at jeg hadde ansiktsformen til en Okinawer, noe jeg ikke var enig i. En annen fyr sa jeg lignet på ham, og det førte til at samtlige gjester i baren tok opp mobilkameraene og febrilsk tok bilder av oss sammen.


Vi kastet oss ut på gaten og beinet bort til en 80-talls bar der vi kunne be bartenderen sette på musikkvideoer. Det gjorde vi. Etter litt progrock og en heftig 15-minutters trommesolo, hoppet vi videre til siste stopp som var nok en minibar, men her var bartenderen en uteligger som må ha vært et sted mellom 80 og 81 år. Han hadde ikke tunge, men ville likevel fortelle oss om alt mellom himmel og jord, og vi forstod faktisk mindre enn 0% av det han sa. Men særdeles hyggelig sted, må vite.



Siste stopp var en nokså fancy bar, der jeg ble nødt til å bestille en appelsinjuice for å holde koken. En av de to bartenderne kunne fransk, og ville gjerne snakke med meg. Problemet var at jeg for øyeblikket hadde vanskeligheter med å formulere tankene mine til ord, selv på norsk, og det endte bare med at vi småflirte litt og danset foxtrot. Han skulle fire år senere skrive en bok om vårt møte, og finne ut at det japanske markedet ikke var klar for hans muntre neo-eksistensialisme. 33 år gammel gav han opp forfatterkarrièren, og flyttet til Thailand der han ble totenschläger.

Ute på gaten igjen, vurderte vi å fortsette kvelden, men tanken på en varm seng fristet mer enn vørterøl, og vi slang oss inn i en bil der jeg foret Finn en sjokoladebolle forkledd som hvetebolle. Han skal ha brukket seg flere ganger. Hjemme igjen fant jeg ut at jeg på en eller annen måte hadde klart å miste nøkkelkortet til rommet mitt, og da kontoret på universitetet selvfølgelig var stengt, ble jeg pent nødt til å legge meg på sofaen i stuen, der temperaturen var nede i 10 grader.


- Bartenderen forklarer oss likheten mellom bananer og A4-ark.

Jeg våknet først klokken 8 av at vaskedamen ba meg fjerne tingene mine fra bordet så hun kunne vaske det. Jeg har aldri gjort noe med så lite entusiasme før. Jeg våknet igjen klokken 10 av at hvem jeg trodde var Finn tok bilde av meg. Etter hjernen hadde skrudd seg på, fant jeg ut at det var Einar. Kanke klage.

- Jeg la meg med rufsete hår, og våknet med frisyren til Jason Priestly. Noen (vaskedamen) hadde drevet med fanteri.