Bytur med fatale konsekvenser

Etter en beinhard uke med over én undervisningstime, bestemte The Sapporos seg for å dra ned til sentrum på hva som senere skulle bli kalt en "bytur med fatale konsekvenser" i denne bloggen. Ikke fordi noen døde, men fordi jeg ville kalle innlegget for det.


Her kommer fortsettelsen: Som en del av forberedelsene, fikk vi på oss lysende armbånd, et tegn på kulhet i Japan. Finn, Bjarte, Espen, Martin og undertegnede satte oss deretter i en nydelig innredet taxi, og fem mann som vi var, satt vi stappet som en kasse tomater på vei til New Hampshire. Vel fremme i Sapporos utelivsdistrikt Susukino (for øvrig det største underholdningsdistriktet utenfor Tokyo) fant vi veien til Tiki-tiki, et sted vi hadde fått anbefalt av over fire kilder.


Ryktene skulle nemlig ha det til at dette stedet serverte leskende drikker til overkommelige priser, og det stemte på en prikk. Det stemte faktisk enda mer enn som så; for 120 minutter med drikk-så-mye-du-vil kostet det 75 spenn per pers. For 90 min 50 per pers. Og for 10 min kostet det 4 kroner. Ja, det er sykt. Og vi gikk dessverre med på det.


Livserfarne som vi var, og med munnharpen godt skjult i munnviken, bestilte vi runde på runde, ofte kun med 2 minutters mellomrom. Til slutt ble det så bad at vi bestilte hver gang kelneren gikk forbi, selvom vi allerede hadde bestilt to runder som var på vei. Men da undertegnede for en stokket stund tok tempen på toalettlivet, bivånet han en spyende japaner, og tenkte som så: "Nok for være nok". 40 minutter senere kom vi oss videre.


Neste stopp var en liten bar ved navn Wawiwawa (husker ikke det egentlige navnet) som har plass til ca 10 mennesker, og er opphav til flere kjønnssykdommer enn Asbjørnsen og Moe. Det gjorde ingenting; stemningen er alltid god, og bartenderen verter opp med god drikke, eksistens og erter.

Skeive i skøytene og vaklende i vellingen, kom vi oss til siste stopp for kvelden, en karaokebar. Folk flest i Japan synger ikke karaoke offentlig, men i små avlukk, sammen med venner og desertører, og dette måtte vi prøve. Det ble to timer med iherdig sang, og mange tidløse klassikere. Jeg nevner: Billy Joel - My Life, Earth Wind and Fire - Boogie Wonderland, Scatman John - Scatmans World og 潮区文句　- 僕は大丈夫と申します.


Da klokken slo fem sa Finn, som var den mest edruelige i gjengen, "Hei dere, let's roll!". På taxituren hjem skjedde ingenting. Jeg liker å avslutte blogginnlegg with a bang.