Jeg kom meg gjennom dagen med helsen i behold, og med mange fine erfaringer. Det siste ble jeg pålagt studentrådgiveren å skrive. Uansett, det gikk faktisk bedre enn forventet. Her er hva som skjedde:
1. Ankomst skolen, tale på stotrende engelsk fra rektor. Lite å si om det.
2. Velkomstlunsj sammen med elevene fra skolens internasjonale klubb. Poenget var at vi skulle mingle som på et coctailparty for trettenåringer, og bli kjent med smårollingene. Samtalene gikk som regel i "Hei", "Hva heter du?", "Å ja", "hehe" og "nå snur jeg meg vekk fra deg før dette blir alt for kleint".
3. Teseremoni i regi av elevene. Vi så på en jente lage te i ti minutter, for så å drikke te i ti minutter.
- Finn insisterte på å dirigere elevene etter sine egne syke teseremoniregler. Høflige som de var gikk de med på det meste, men rektor måtte gripe inn da han ba dem om å spytte i koppen hans.4. Foredraget. The big kahuna. (Jeg går nå over i historisk presens for dramatisk effekt). Jeg blir ledsaget av min mentor (som jeg jo digger i minus endte grad) og en engelsklærer hvis ånde luktet verre enn undergangen på majorstuen t-bane-stasjon, til klasserommet der jeg skal tilbringe de neste 50 minuttene. I det jeg går inn blir jeg møtt med spontan applaus, som to sekunder senere forsvinner som dugg for solen. Til høyre, festet til tavlen, ser jeg tidenes største word art-banner der det står "Welcome to 1-5 Mr. Hans Christian."
- Skolen hadde brukt et halvt årsbudsjett på blekkpatroner til velkomsthilsenen min.
Det blir ganske stille, og alle øyne er på meg. Plutselig marsjerer en middelaldrende mann i grilldress inn i klasserommet, roper noe til elevene, hilser kjapt på meg, før han ber meg sette i gang med foredraget litt kjapt da vi har dårlig tid. Ikimashoo!
Innen jeg har stotret første setning, har halve klassen gått fra stillemodus til skrikemodus, og naturlig nok stopper jeg for å vente på at læreren ber dem om å roe seg. Jeg titter bort på klassestyreren der han står i hjørnet med sine egne perverse tanker, og skjønner at her er det ingen hjelp å få. Så jeg bare fortsetter, vel vitende at kun første rekke har mulighet til å høre meg.
- Det sies at et bilde inneholder 1000 ganger så mye informasjon som ett enkelt ord. Det passer nok bra, da det samme antall ord ble ytret fra elevene mens jeg prøvde å holde tale.
Ti minutter senere bestemmer jeg meg for å bare avslutte talen før tiden, da jeg ikke kan vente på å se hva elevene kan ha forberedt til meg. Og riktig nok, her skulle jeg eksponeres for alt fra kalligrafi og fnising, via japansk sjakk og humring, til matlaging og gapskratting.
- "Har du spist ris før?", "Har du sett spisepinner før?", "Har dere mat i Sverige?". Slike spørsmål valgte jeg å besvare med ordet "Nei" for å glede de små pikebarna. Her nyter jeg en nylaget klump med fett dyppet i soya.
Det hele var veldig surrealistisk, da alle øyne til en hver tid var rettet mot meg, og folk nærmest stod i kø for å bli tatt bilde med europeeren.
- Slapp av, det er nok Hasse til alle. Eller er det det?
Da omvisningen var over, kom en nokså lubben og sjenert jente, som hele timen hadde holdt seg for seg selv i et hjørne, bort til meg for å gi meg en gavepose med masse japanske treleker. Det virket som hun hadde forberedet seg siden i fjor på det hun skulle si, men alt jeg hørte var lav mumling.
Til slutt ble jeg bedt om å si noen ord til alle sammen, og da dette kom like uforberedt på meg som *noe annet som også kommer uforberedt på en*, ble det jeg sa ganske merkelig og kanskje uforståelig. Jeg tror det ble noe sånt som "takk for alle tingene dere viste meg var veldig interessant å få komme hit til dere er en flott gjeng."
- Class of '89, I'll never forget you.
Klokken 15.05 gikk jeg lettet og fornøyd ut av klasserommet, mens jeg nynnet "Ode to joy". Selvom det nok var en interessant opplevelse, akter jeg ikke å ta del i noe liknende igjen. Iallefall ikke på et par uker. Badung dishhh.
(PS. Nei, jeg innbiller meg ikke at skjegget ser bra ut for tiden, men jeg kan ikke klippe det grunnet konkurranse på dormen. Beklager at dere må se meg slik.)
- Skolen hadde brukt et halvt årsbudsjett på blekkpatroner til velkomsthilsenen min.Det blir ganske stille, og alle øyne er på meg. Plutselig marsjerer en middelaldrende mann i grilldress inn i klasserommet, roper noe til elevene, hilser kjapt på meg, før han ber meg sette i gang med foredraget litt kjapt da vi har dårlig tid. Ikimashoo!
Innen jeg har stotret første setning, har halve klassen gått fra stillemodus til skrikemodus, og naturlig nok stopper jeg for å vente på at læreren ber dem om å roe seg. Jeg titter bort på klassestyreren der han står i hjørnet med sine egne perverse tanker, og skjønner at her er det ingen hjelp å få. Så jeg bare fortsetter, vel vitende at kun første rekke har mulighet til å høre meg.
- Det sies at et bilde inneholder 1000 ganger så mye informasjon som ett enkelt ord. Det passer nok bra, da det samme antall ord ble ytret fra elevene mens jeg prøvde å holde tale.Ti minutter senere bestemmer jeg meg for å bare avslutte talen før tiden, da jeg ikke kan vente på å se hva elevene kan ha forberedt til meg. Og riktig nok, her skulle jeg eksponeres for alt fra kalligrafi og fnising, via japansk sjakk og humring, til matlaging og gapskratting.
- "Har du spist ris før?", "Har du sett spisepinner før?", "Har dere mat i Sverige?". Slike spørsmål valgte jeg å besvare med ordet "Nei" for å glede de små pikebarna. Her nyter jeg en nylaget klump med fett dyppet i soya.Det hele var veldig surrealistisk, da alle øyne til en hver tid var rettet mot meg, og folk nærmest stod i kø for å bli tatt bilde med europeeren.
- Slapp av, det er nok Hasse til alle. Eller er det det?Da omvisningen var over, kom en nokså lubben og sjenert jente, som hele timen hadde holdt seg for seg selv i et hjørne, bort til meg for å gi meg en gavepose med masse japanske treleker. Det virket som hun hadde forberedet seg siden i fjor på det hun skulle si, men alt jeg hørte var lav mumling.
Til slutt ble jeg bedt om å si noen ord til alle sammen, og da dette kom like uforberedt på meg som *noe annet som også kommer uforberedt på en*, ble det jeg sa ganske merkelig og kanskje uforståelig. Jeg tror det ble noe sånt som "takk for alle tingene dere viste meg var veldig interessant å få komme hit til dere er en flott gjeng."
- Class of '89, I'll never forget you.Klokken 15.05 gikk jeg lettet og fornøyd ut av klasserommet, mens jeg nynnet "Ode to joy". Selvom det nok var en interessant opplevelse, akter jeg ikke å ta del i noe liknende igjen. Iallefall ikke på et par uker. Badung dishhh.
(PS. Nei, jeg innbiller meg ikke at skjegget ser bra ut for tiden, men jeg kan ikke klippe det grunnet konkurranse på dormen. Beklager at dere må se meg slik.)
6 kommentarer:
Hvorfor heter du Hans Christian?
For det første: Nais skjegg, jeg liker det tross alt. Nei, faktisk, det er ingenting å trosse.
For det andre: utrolig bra vits om de 1000-ordene, jeg skal prøve å finne en mulighet til å gjenta vitsen til en søt jente som sykler for så å (som en naturlig konsekvens av vitsens gjennomslagskraft) gifte meg med henne.
for det tredje: jeg prøver å gi bloggen din litt reklame. takk meg når du kommer hjem, men jeg var takknemlig for din mandige (men dog litt kopierte) tekst.
så stillingen ble 1-5 . men til hvem?
Kommer ikke på noe å skrive.
Hehe.. Skjegget er flott! Seriøst. Du ser utrolig tøff ut med det, jeg digger stilen. Syns du skal beholde deg og trimme det regelmessig og vaske det med balsam :) Men jo, det ser braaaaa ut! hehe.
Utrolig fete historier her. Hehe. Memn skjønner ikke helt - hvorfor var du i klassen der? Skal du være med i den klassen? Er det sånn de gjør med dere, viser dere frem til de infødte? hehe. Utrolig fett uansett.
Og du er jo mesteren til å fortelle, så blir jo enda bedre skriftlig enn mulig fortalt ;) hehe
KosKim
finn bernhard: Det vet jo du bedre enn meg! Du oppkalte meg etter verdigheten din.
Andreo: Takker for gode ord om vondt skjegg. Søte jenter som sykler er bedre enn syklende jenter som søler!
Einar: Jeg vant overlegent.
Nina: Det du skrev holdt i bøtter og spann!
Ton Duck: Wiwiwawa! Skjegg er degg.
Skal ikke møte klassen mer nei, og det er kjekt. Var en engangsaffære.
That's the spirit, budddeeeey!
Legg inn en kommentar