Gutta boys hadde en riktig så hyggelig bytur på lørdan', der vi blant annet bedrev drikking av leske, maskeradeparade og *en tredje ting*. Jeg velger å ikke gå kvelden i sømmene, da Finn Bernhard på sedvanlig utmerket vis allerede har bloggført den.
- Eneste gangen det ble dårlig stemning var da Yuta disset karrieren til Steve Guttenberg. De skværet ikke opp før dagen derpå.Jeg hadde planlagt å ta det rolig neste dag; sove litt, hvile litt, kanskje se en film eller to. Den gang ei. Klokken 09.45 om morgenen banker det på døren, og inn stepper en lysvåken Einar Goksøyr. Her følger samtalen som fulgte:
Einar: Hasse! Opp og stå! Vi skal ut på tuuuur?
HC: Hmmm? Hva?
Einar: Turururu!
HC: Men. Ehhmnmnjfrrhhh... Hvor mye er klokken?
Einar: Nesten 10!
HC: Men jeg la meg klokken 6. Hodet mitt kjennes som en pose med hodepine. Og jeg ser ut som det bildet jeg tok av meg selv da jeg hadde influensa for to år siden, og som jeg på tirsdag kommer til å legge ut på bloggen for å illustrere hvor jævlig det var å stå opp i dag.
Einar: Det der ble for meta. Andre del av forrige setning er usann.
- Ny dag, nye muligheter.Full av solidaritet som jeg er, kom jeg meg omsider opp, og fikk kastet på meg fillene før det bar ut på biltur med Yuta og hans kumpan Fune. Destinasjon? Otaru, en gammel havneby ca 1 times biltur unna Sapporo. Da vi var godt på vei, ble vi fortalt at vi var nødt til å stoppe på en kiosk for å fikse noe. Så vi stoppet, og de to japanerne gikk inn for å lese tegneserier (true story!). Surrealistisk my ass.
- Einar var livredd for å ikke få med seg siste nytt om lusekofta til keiseren. (Sorry, fant ikke på noe bedre.)Vi ankom omsider Otaru som viste seg å være en riktig så hyggelig liten by.
Vi snakker drøssevis av små, gamle murbygninger, og drøssevis av små, gamle japanere. Det var ikke så mye å gjøre der, men kjekt var det lell å gå litt rundt å samle inntrykk og ta bilder til bloggen.
- Einar trodde stolene utenfor butikken var en buss, og ble sittende i 35 minutter i påvente av at den skulle ta ham videre, videre til fantasiens land, der folk sitter på fantasibusser utenfor butikken R.O.B.
- Eieren av denne restauranten er sannsynligvis utstyrt med en god dose selvironi, i tillegg til engelskkunnskapene sine.
- På veien hjem valgte Einar å takke for turen på sin helt spesielle måte: En perfekt 1:3-modell av siden egen kropp.Da skumringen meldte sin ankomst måtte vi innom den lokale dassen, kjent for sin klassiske musikk. Resultatet får du her:
7 kommentarer:
lurer på dette:
1. hva gjorde dere i den byen?
2. hvorfor la du deg kl 6?
3. har du fått sett alle filmene til mandy moore nå som du sa du skulle?
4. synes du lell er et greit ord å bruke?
Nina: Mange fine spørgesmål, som alle fortjener sitt eget svar. Her kommer svarene:
1. Vi spaserte, og vi eksisterte.
2. Fordi å legge seg klokken 7 er helt på trynet, da vel!
3. Nei, men special unrated editions av "Walk to remember" og "Generic movie" er på vei i posten.
4. Bra du tok opp dette. Egentlig er jeg blant dem som mener 'lell' kun bør brukes i Alf Prøysen-sammenheng, men akkurat her så jeg ingen annen utvei. Det var et spørsmål om innlegg med 'lell' eller ikke noe innlegg i det hele tatt.
nå har det gått dritlangtid siden du la ut innlegget og jeg er den eneste som har skrevet + at jeg skreiv med en gang + at jeg skriver nå og, føler det er mange plusspoeng altså ;););)
broadway neste!
(for meg altså)
Nina: Ja dette er så avgjort stjerne i boka! Kanskje til og med i margen!
Verdens største pissoire...? Woho!
Er lyden senere pålagt denne film, eller spilles det faktisk klassisk musikk på toalettet? Ser for meg et mulig scenario der man blir overfalt på dette toalettet - men det blir bare helt feil liksom. Men det er bra , trygghetsskapende musikk.
Hehe.. Sånne skilt forventes det at du har mange bilder av når du returnerer til Oslo, som for tiden gir oss litt regn, noen tunge skyer, men fantastisk deilig stemning. (hvertfall i mine øynes makt.)
Kim =)
Legg inn en kommentar