Nervøsitetens dag

I dag er jeg nervøs. Vanvittig nervøs. Men glem ikke at jeg har en grunn til å være nervøs: I morgen skal jeg holde foredrag for en japansk videregåendeklasse, helt alene. Hvorfor, spør du kanskje? Jo, det er fordi universitetet har bestemt at vi vil ha godt av å ha minst én helt jævlig opplevelse mens vi er her.

- Japanske skolebarn har en tendens til å være mildt begeistret når de får besøk fra nordmenn. De pleier også å minne om illustrasjonsbilder funnet på Google, av japanske skolebarn som er mildt begeistret når de får besøk fra nordmenn.

Nå synes dere kanskje jeg virker negativ, og det kan godt hende dere har rett. Men husk dette: Japanske videregåendeelever er kjent for å fnise mer enn resten av Sørøst-Asia til sammen. Når de i tillegg sannsynligvis kun har sett europeere på TV, får du hva jeg liker å kalle *noe*.

- Dette er hva Reuters regner med at størrelsen på publikumet mitt vil være.

Det er bestemt at vi skal holde foredrag om vårt eget hjemland, som for tiden er Norge. Jeg er keen på å lage et interessant foredrag, men det er vanskelig når temaet er kjedelig, og språket mitt mer så det.

Heldigvis er jeg ikke alene om å grue meg; samtlige studenter, med unntak av norsk reklames svar på hva kjærlighetsbarnet til George Bernard Shaw og Truman Capote kunne ha blitt, Bjarte, går rundt og tripper på sine hender små i takk og bønn til deg.

Men det skal sies at det iallefall følger én god ting med alt dette: Elevbrevene. For en uke siden mottok vi nemlig hver vår konvolutt, fullstappet med brev skrevet av elevene vi skal møte, på den mest klomsete engelsken du kan forestille deg. Om du ikke har fantasi nok går det greit, for jeg har her laget min egen topp 5-liste med sitater fra brevene:


5.


4.

3.

2.

1.

Blir ikke bedre, spør du meg.