Velkomstfesten - Del 1

Da vi ankom universitetet for tre uker siden, ble vi tidlig fortalt at vi en gang i fremtiden hadde tre ting å glede oss til: Å holde tale foran 40 japanere på en velkomstfest, holde et lite foredrag hos en videregåendeklasse og å ha høytlesing for barnehagebarn. I går var det første punkt på listen som stod for tur.

- Samtalepartneren til Einar hadde samme kveld tatt seks pinex forte, og insisterte på at Einar skulle drikke hans hjemmelagde juice.

Samtlige nordmenn, med unntak av norsk reklames maverick Bjarte, gruet seg som julenissen til julaften, og vi visste alle at uansett hvordan vi valgte å angripe dette, så ville det bli en pinlig affære av de sjeldne.

- Japansk stand-up er ikke som vanlig stand-up. Her snakket han om likheten mellom fargene gul og oransje.

En halvtime før velkomst ble vi møtt av våre såkalte mentorer, en gjeng go-happy japanere som hadde meldt seg frivillig til å være våre faddere dette semesteret. Jeg gruet meg mer til dette enn til selve talen, og med god grunn; for hvordan kan det ikke bli kleint å bli satt sammen med en helt ukjent person for så å bli kjent med vedkommende gjennom et språk du ikke snakker så bra? Ta med i beregningen at det ikke er lov med alkohol på universitetsområdet, så har du en den perfekte plan for et kleinspiel.


De andre forsikret meg på forhånd om at det umulig kunne bli så bad, man finner jo alltid et eller annet å snakke om, og dette er jo mennesker som frivillig har meldt seg opp, så de er sikkert sosialt fungerende folk.


Det interessante er at det faktisk ble 300% kleinere enn jeg hadde forestilt meg.

Jeg ble satt sammen med et særdeles søtt, lite japansk pikebarn på 20 herrens år, og tenkte først "allllriiiight, money in the baaank". Den tanken ble avbrutt av en pinlig stillhet på 10 sekunder før hun foreslo at vi skulle sette oss ned. Det gjorde vi.

10 sekunder splitter ny stillhet.

Jeg: Hvilke filmer liker du?
Hun: Harry Potter.

Jeg venter på utdyping. Den kommer ikke.

Jeg: Ok. Jeg har også sett de filmene. De er spennende. Liker du noen andre filmer?
Hun: Jeg vet ikke.
Jeg: Takk for at du iallefall prøver å holde denne samtalen i live.
Hun: Ingen årsak.

20 sekunder stillhet, der jeg venter på at hun skal spørre hvilke filmer jeg liker. Det gjør hun ikke.

Jeg: Stønn. Jeg liker japanske filmer.
Hun: Hvis jeg var et faktisk menneske, ville jeg ha tatt det utsagnet og brukt det til å lage en samtale som ikke er kjiipere enn å blø ihjel.
Jeg: Ok. Jeg ser på arket jeg har fått om deg at du har vært i Australia.
Hun: Ja det har jeg.
Jeg: Men herregud da tulling! Si noe mer enn bare grunnleggende info!
Hun: Nei.

20 sekunder uten at vi sier noe, mens jeg får tid til å misunne de andre som faktisk fikk mentorer som ikke lærte seg social skills fra en autist.

Jeg: Greit. Jeg får lyve for å holde dette i gang. Her kommer løgnen: Jeg har også vært i Australia.
Hun: Javel.
Jeg: Javel? Javel?! Men så spør om hva jeg gjorde da for svarte helvete!
Hun: Jeg velger å heller se ut av vinduet.


Etter 20 minutter ble vi avbrutt av vår kontaktperson Mark Hamilton, som beklaget at vi ikke kunne få tilbringe mer tid sammen. Vi dro i samlet flokk til velkomstrommet, der vi ble servert mat og alkoholfri drikke. Etter 10 minutter holdt vi våre taler, én etter én.

- Manuskriptet til talen min

Talen gikk helt ok, men jeg fikk etterpå høre at jeg så ut som et lik der jeg stod og kaldsvettet.


To being continued...